left lapel  
bow tie


Dagens Dikt

Et daglig dikt til glede.


torsdag, januar 30, 2014
 
GOD FREDAGS MORGEN! Ja, ikke vet jeg hvor dagene blir av? Jeg syn’s at vi nettopp er ferdige med julefeiring og nyttår og nå er Januar allerede forbi og Februar på vei og vinteren snart over. Bare Februar og Mars og så kommer den velsignede måneden April med påske-skiturer og varmere sol. Bare en 8 ukers tid !!!! Hurra. Men altså – først Februar. Så vidt jeg kan se skriver ikke dikterne dikt til eller om Februar heller. (Hvis noen av dere kjenner et Februar dikt, vennligst send det til meg via e-post: gaapaa@yahoo.com) – og EN TAKK til den som gjør så. I stedet sender jeg en fornøyelig folkevise om Sven Sane og vandringsmannen. Sven Svane han ganger seg et stykke utpå veg, Der møtte det hannem en vandringsmann. ”Å hør nå min vandringsmann hva jeg spørger deg og om du på de spørsmål kan svara meg?” ”O hvo er nå rundar hell det rundaste h jul? og hvo synger fagrest utav alle kreatur? Og hvo er nå kvitare enn svanen? Og hvor roper høyere enn tranen?” ”Og sola er nå rundar hell det rundaste hjul, og engla sjunger fagrest utav alle kreatur; og månen er kvitare enn svanen, og tora roper høyere enn tranen.” ”Og vet du nå dette så vet du fulla mer.” Sven Svane tok gullringen utav fingeren ner og ga så den vandringsmann for svara. Og dermed skiltes båe desse kara. : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : Jeg syn’s jeg ser dem for meg. Ridderen på sin hvite hest og vandringsmannen i støvgrå klær, med en liten ryggsekk og en gammel hatt på hodet. Det må ha vært litt av et møte. Hvis du ikke smiler nå, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Ha en god dag og en enda bedre week-end.





tirsdag, januar 28, 2014
 
GOD TIRSDAGS MORGEN! Snø og kulde: Vintervær! Jeg har sett igjennom to store diktsamlinger i dag for å finne et passelig dikt for dagen. Det slo meg at mange av dikterne hadde skrevet dikt om våren – men nesten INGEN om vinteren. Med en unntagelse: Arne Garborg. Han skrev et av de fineste diktene vi har. Han SÅ noe som i hans sind var virkelig spesielt. Noe som gjorde inntrykk på ham en iskald morgen – og så skrev et dikt om det. Det er: MAANESKINSMØYANE. Jordi søv i sitt Vinterlin. Bjørka den unge, rimkvit og fin, stend som i Sylve skåri, eller som bygd av Stjerneskin. Jordi søv i sin Vinterblund. Maanen lyser paa Himilrund. Tusen av Diamantar Glimer um Grein i den frosne Lund. Braakveikt blenkjande, straalerein bivrar den Glitring um Kvist og Grein, Det er liksom Lunden livde; straad med Perlur og Glimestein. Stirande inn i den sylvblaa Glans Veslemøy stend utan Hug og Sans daa ser ho med ein Gong Møyar, Kvite Møyar som gjeng i Dans. Kvite Møyar som gjeng i Ring: stille sviv dei i Stig og Sving. Det er som ein Dans i Draumar til Takt av stilslegt Sylvklokke-Kling. Bygde er dei af Lufti blaa; Kjolar av Maaneflor hev dei paa, sauma med Stjerneglitter, løynande lett dei Barmar smaa’. Haare flyt i vallande Flaum ned yvi Rygg som ein sylvgraa Straum. Yvi dei bleike Vangar Stjerne-Augo i stille Draum. Aldri saag dei den varme Dag; stilt det er i det Ungdomslag. Stivt dei i Dansen smiler. Kalde søv desse Andlits-Drag. Lengi tryllt maa Veslemøy staa, drøymd den Dansen stirrande paa. Daa nikkar dei som til Helsing. Og kverv i Luft som ein Frostrøyk graa. : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : Kanskje du og, neste gang du er ute en kald vinterdag og vandrer nede ved en elv, vil se disse ”kvite møyar” i dans over isen? HA EN GOD OG VARM DAG!!!





mandag, januar 27, 2014
 
GOD TIRSDAGS MORGEN! I dag ett av Inger Hgerup’s beste dikt: VÆR UTÅLMODIG MENNESKE! Langsomt blir allting til. Skapelsen varer evig. Mørket ble lys og lyset ild, og mennesket våknet en dag og sa: Jeg vil. Langsomt blir allting til. Langsomt seiler vår jord mot en ukjendt havn. Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn. Men dette vet vi, at vi er med på å skape det evige livet, skape det ondt eller godt. Vi vil ikke tape. Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått. Mange var veiene. Det bar galt avsted. Styrken ble magt, og makten vold. Og mennesker trampet hverandre ned. Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet. Langsomt blir allting til. Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen. Hva er det vi vil? Drømmer og utopier sier de kloke menn, de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger! Livet er ikke bare hus og mat og penger. Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger, alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag. Vi haster, det haster idag! Vær utålmodig, menneske! Sett dine enge spor! Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord. : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : Tenk litt på dette – og ha en GOD DAG!





søndag, januar 26, 2014
 
GOD MANDAGS MORGEN! Jeg har lest historie i det siste, blandt annet en del av Snorre's Kongs Sagaer. Der er det også beskrevet om en av mine forferdre som ledet Hedemarksbøndene i borgerkrigstiden på 1200-tallet. Han ble drept i Bergen, Mikkelsmess 1153. (Gudskjelov hadde han barn, ellers ville jeg ikke har kunnet skrive denne bloggen!!!) Så sånn er nå det. Slaget på Stiklestad sto i 1030 og Olav og hæren hans på ca.3500 mann kjempte med en bondehær på en 10.000 mann. Og selvfølgelig tapte han og ble drept. Han ble kaldt "Istervom" mens han levde - han var stor og fet. Etter at han ble drept, ble han etter hvert "hellig" og så fikk vi helgenen Olav den Hellige. Sånn kan det gå. Per Sivle skrev et fint dikt om slaget. "Dei stod på Stiklestad fylka til strid, den gamle og so den nye tid, det som skulde veksa, mot det som skulde siga, det som skulde falla, mot det som skulde stiga. So drog dei sverdi i same stund. den bjarte Kong Olav og den grå Tore Hund. Og her-ropet dunde, op jordi ho dirra, og spjoti dei susa, og pilane svirra. Men so er det sagt, at ein gasta kar, Tord Foleson, merket hans Olav bar. Og denne Tord merkesmann, honom meg minnast, so lenge i Norig merkesmann finnast. Då Trod han kjende han banesår fekk; der fram i striden med merket han gjekk, då støyrde han stongi, så hardt han kunde; I bakken ned, fyrr han seig innunde. Og gamle soga ho segjer so, at Tord han stupte, men merket, det sto. Og soleis må enno mannen gjera; skal framgangsmerket i Norig han bera. Mannen kan siga, men merket det må i Norig si jord, som på Stiklestad, stå. Og det er det stora, og det er det glupa; at merket det stend um mannen han stupa. : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : Mye godt å tenke på her! Hvem vil bære Norges merke i fremtiden? Langhoder, som vi Skandinaver, eller rundhoder som slaviske, og midt-Østen's folkeslag? Mye endrer seg om dagen og ikke nødvendigvis til det bedre. - - - HA EN GOD DAG OG EN GOD UKE.





torsdag, januar 23, 2014
 
GOD FREDAGS MORGEN! I dag et dikt av Kristin Rosenberg DET MÅ EN HEL LANDSBY TIL: da jeg fikk mitt første par sko gikk jeg straks til naboen hun som alltid byr på boller hver gang hun åpner kjøkkendøra synger Billie eller Mahalia eller Leontyne på badet lyder Tallis' motett for førti stemmer en dag hang notene i en snor på en spiker over dorullholderen slik lærte jeg å telle på åtte hender og vaske alle sammen før måltidet tvers over gata bor han som har kart over folkevandringene stiftet på alle veggene i stua og appelsindrops i skatollet da jeg banket på og spurte om sukkertøy ba han meg inn og fortalte om goterne og trafficking og feriereisende europeere slik lærte jeg at man alltid får mer enn man ber om fra huset mitt til den skriftlærde var det førti pluss førti skritt når vi leste tostemt danset bokstavene en høytidelig dans han sa det var en sarabande og at skrift trenger inn i materien han ga meg en pensel dyppet i vann slik lærte jeg at musikken lener seg over skriften og smiler da kroppen strakte seg ut mot lysten fant jeg huset til kvinnen i rød kjole iblant tok hun den av seg iblant tok jeg den på meg hun skrev navnet sitt på min panne slik lærte jeg å lese kjærlighetens forvekslinger etter at jeg ble gammel nok for fortvilelse har jeg ofte sittet i huset nede ved kaia der bor mannen som aldri snakker jeg har lent pannen mot vinduet hans og sett inn i regnvått berg en dag pekte han rett på sorgen og smilte slik lærte jeg at det gode ikke er det bestes fiende at vannet søker nedover og at det alltid vil finnes niogtredve hus jeg ikke har besøkt ø ø ø ø ø ø ø ø ø ø ø ø ø ø ø ø ø ø HA EN GOD DAG!





onsdag, januar 22, 2014
 
GOD TORSDAGS MORGEN!

Dette diktet minner meg om en vinterdag for lenge siden da jeg

var på slektsgården vår og ble med på å kjøre tømmer ned fra skogen.

Dengang var det med hest. Jeg husker godt hvordan ”Trygg” – hesten sto

foran lasset med hvitrøk ut av neseborene i kulden. Faktisk gode minner!!!



I dag et dikt av Vilhelm Krag.

Og nu har det sned ihele nat,

så nu er her hvidt over mark og knat,

og nu får vi føre i skov og på vei,

så kan vi få tømmeret kjørt ned fra hei,

den sagen er grei.



Du Ane du, -- tro hvor nu skindluen er?

og hvor har vi gjemt mine vinterklær?

og lovåtterne med en tommeltot på --

forleden dag de på loftsgulvet lå,

nu gjorde de så!



Og giv mig så endelig kaffespand med,

og stik nogle smørbrød i lommen ned.

Og hav så færdig lidt varmt til ikvæld.

Ajjøs da, farvel!



Hoja! Det såmæn nokså bra,

at komme sig lidegran hjemmefra.

Jeg tror det er reneste helsebod, når

det fryster så farligt, at rimfrosten står

i skjæg og i hår.

Ja det er så snodigt slig midtvinters da,

en blir så besynderilg sjælegla'.

Og solen skinner velsignet ned,

og dombjælden synger det bedste den ved,

og jeg synger med.

: : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : :

HA EN RIKTIG GOD DAG!






tirsdag, januar 21, 2014
 
GOD ONSDAGS MORGEN!

I dag et usedvanlig vakkert dikt av Helge Rode 1896.

Det er ingenting i verden så stille som sne.

Der er ingenting i verden så stille som sne,
når den sagte gennem luften daler,
dæmper dine skridt,
tysser, tysser blidt
på de stemmer,
som for højlydt taler.

Der er ingenting i verden af en renhed som sne,
svanedun fra himlens hvide vinger.
På din hånd et fnug
er som tåredug.
Hvide tanker tyst i dans sig svinger.

Der er ingenting i verden, der kan mildne som sne.
Tys, du lytter, til det tavse klinger.
O, så fin en klang,
sølverklokkesang
inderst inde i dit hjerte ringer.

: : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : 

HA EN FIN OG GLEDELIG DAG! 





søndag, januar 19, 2014
 
GOD MANDAGS MORGEN!

La oss begynne uken med et morsomt dikt.
Denne gang av Bjørnstjerne Bjørnson

"DANS! ropte felen og skrattet på strengen
så lensmannsdrengen spratt opp og sa:"HO!"
"STANS" ropte Ola, slo benan unna
så lensmann datt av'n og jentene lo.

"HOPP" sa'n Erik og spendte i taket
så bjelkene braket og veggene skrek,
"STOPP" sa'n Elling og tok ham i kragen
og holdt ham for dagen,
"NEI" svarte Randi, en ørfik hun gav ham
og slet seg i fra ham,
der fikk du beskjed!
: : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : :
Litt av en fest dette var. Lurer på hvor det var hen.
Kanskje i  Gausdal der Bjørnsom bodde på Aulestad?

Håper diktet kaller på smilet nå på en kald vintermandag.
HA EN GOD DAG OG EN GOD UKE!







torsdag, januar 16, 2014
 
GOD FREDAGS MORGEN.

Jeg har alltid likt dette diktet om Trysil-Knud, særlig nå
som Socha Olympiaden snart begynner.
Jeg håper på noen langrenns gullmedaljer og kommer til å
huie på gutta, selv om det bare blir mot TVn.

Her er
TRYSIL-KNUD,
skrevet i 1861 av Haakon Garaasen


 Ved østerdalske skiløberkor
der hørtes engang saa stort et ord
om Trysil-Knud, som stod paa ski
i Bratbergkampen og Glommelid.

Ved præmieløb og ved exercis,
da var det Knud, som vandt første pris;
han gik i spidsen, hvorhelst det gjaldt,
og sto, hvor ellers den bedste faldt.

Den svære bakke, man saa sig ud,
var dog for liden for Trysil-Knud;
han midt i bakken fik gjort et hop;
derunder stilledes tolv mand op.

Og Knud fløi over, mens hurra lød,
idet han muntert en salve skjød.
Det var et sprang, som var værd et ord
selv inden dette skiløberkor.

Og vidt og bredt man hans ry fornam;
det blev en hæder at ligne ham.
Og skal en skiløber merkes ud,
man endnu kalder ham "god som Knud".

II.

Hr. Ole Kynsberg en traver holdt;
af den var han ikke lidet stolt.
Tolv mil til byen paa samme dag,
med den for slæden, var ingen sag.

En saadan tur har hr. Ole for,
og hest og slæde for døren staar.
Da kommer Knud paa sine ski
og letter paa huen og vil forbi.

Men Ole hilser: "Goddag, min ven!
Saa tidlig ude! hvor skal du hen?"
"Til byen agter jeg mig til kveld."
"Saa?" siger Ole, "det gjør jeg selv."

"Kan du mig følge til Minnesund,
da skal du eie din gaard og grund;
og kan du følge mig rat til by,
jeg bygger tilmed din vaaning ny."

Han drog af gaarde; han drog i mag
som den, der sikker er i sin sag.
Hvor Knud blev af, man bemerked ei;
han havde stedse sin egen vei.

Da Ole stansed ved Minne-sund,
"Knud var just reist for en liden stund."
Da Ole drog over Akers-elv,
da mødte Trysil-Knud ham selv.

"Velkommen efter!" han mølte tørt.
"Du har ret ganske forsvarlig kjørt.
Jeg er nu, ser du, paa veien hjem.
Jeg skal vel bringe din hilsen frem?"

Saa ordet gik om Trysil-Knud.
Han tog ei gaarden, men reiste ud.
Man tror han beiled og afslag fik;
og ingen vidste, hvorhen han gik. -

III.

Paa Bergensleden, ei langt fra strand
der er en gaard, heder Vigeland.
Der var forsamlet et muntert lag
til brudegilde en vinterdag.

Men saa en fisker at staa mod strand
og tage veien mod Vigeland,
og lagets ungdom paafærde var
at holde fiskeren godt for nar.

"Kom her, du stril! skal du faa se
en farkost, gjort til seilas i sne!"
Det var det kløgtigt drilleri,
idet man viste ham et par ski.

"Aa nei, det skulde dog være rart
at prøve engang en saadan fart!
Mon en af eder mig vise vil,
hvordan seilasen i sne gaar til?"

Og man forklared ham: "Stil dig saa,
og lad det ret ned ad bakken gaa!
Men først tag farkosten med dig op
paa hin den høieste, runde top."

Og strilen rolig tog stav og ski
og vandred op ad den bratte li.
Det var en marsch, som var ganske drøi;
thi lien var baade brat og høi.

Han gik med skierne under arm.
Men saa, at marschen ham gjorde varm;
thi snart han lettede huen af,
lod den tilbage paa sin stav.

Saa steg han videre lige op;
det var en svare ihærlig krop!
Dog kosted nok det hans varme sved;
thi nu han kastede trøien med.

Og opad, opad foruden rast;
han høiden vandt med utrolig hast.
Nu kasted vesten han og tilsidst
og hængte den paa en furukvist.

Men endnu høiere op han gik,
og han blev liden for alles blik.
Tilsidst man saa, han var kommen op;
han kunde øines paa nutens top.

Og alle mente, det var en spas
at see paa strilens sneseilas.
"Han faldt nok snart, - o gdet var vel;
thi ellers slog han sig plat ihjel."

Se, nu han kommer, og det med fart!
Han faldt dog ikke saa ganske snart.
Vel tidt han skjultes bag sneens sky,
men straks skjød frem som en pil paany.

Og just som farten var allerbedst,
han tog af kvisten igjen sin vest
og trak den paa, som sig hør og bør.
Han havde prøvet seilasen før.

Og da han kom, hvor trøien laa,
han tog den op og trak den paa.
Og farten øgtes; det gik som lyn
for de forbausede karles syn.

Saa tog han staven og huen svang
og hilste selskabet nok engang,
og styred lige mod baaden ned
og skjød fra land og drog afsted.

Man stod og stirred; man vide vil,
at det gik ikke saa rigtig til.
Og nogle mente, han var et trold,
og kasted efter ham ild og staal.

Saa fandt i sporet man noget sort;
det blev forsigtig til bytte gjort.
Og det var troldets halseklud;
paa den stod indsyet "Trysil-Knud".
: : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : :
Jeg vet ikke om vi har noen i dag som er like gode
som Stein Eriksen og Guttorm Berge var det.
Men kanskje kommer det en gullmedalje?
Vi håper på det.
HEIA NORGE!






onsdag, januar 15, 2014
 
GOD TORSDAGS MORGEN!

I dag er det kaldt og jeg skal kjøre min kone til sykehuset for å
skifte bandasjer etter operasjonen hun hadde på tirsdag - for
åreknuter.  Alt gikk bra og nesten uten smerter - så nå går
det videre.



Vinterkveld

Hvor træt jeg er i kveld! For øret ringer
en dødsens klokke som saa mange gange.
Da stanser jeg med ett. I mørket klinger
ut mot mig en av mine egne sange.

Et oplyst vindu. Indenfor en kvinde.
Jeg hører fjerntfra ordene, hun synger . . .
Min ungdoms hav, som nu for gryets vinde
i tonebølger morgengulblaa gynger!

Det strømmer mot mig fra det dødes rike.
Det aander op at taakeslørte vande.
Jeg ser igjen en liten, vaarglad pike,
og hun har drømmens glorie rundt sin pande.

Op av min ungdoms hav med smil om munden,
med skimmer av en nytændt sol i haaret,
med noget ærtende paa øienbunden
blir hun mot lyset nu av sangen baaret.

Besynderlig! Fra gatens larm at flytte
ind i en verden, hvor min sjæl har hjemme,
at staa haabløs vinternat og lytte
til klangen i min egen ungdoms stemme.

I raakoldt gufs av nat og mørketygge
jeg tnæker paa saa mangt. Jeg staar og tænker,
at her paa jorden skaper skjønhet lykke,
den eneste, som jorden ubrutt skjænker.

Saa tier sangen . . . Noe deilig tidde . . .
Fra fjorden stiger taakelurens klage . . .
Kom du, min elskte, hvem jeg engang vidde
min sang i rike, strømmesterke dage!

Glemt at det bitre og det skjebnetunge.
Det er saa mangt, som vi to har at glemme.
Ta mig i haanden! Vi blev begge unge
i varmen av en ukjendt kvindestemme. 
: : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : :
Dette diktet er tilegnet Berit - en nydelig SAS flyvertinne
som døde ung p.g.a. leukemi! Hun var ikke min elskerinne -
kun en god venn som jeg satte stor pris på.
Hun lever videre i mitt minne. - - 

HA EN GOD DAG.





søndag, januar 12, 2014
 
GODT NYTT ÅR til alle dere som leser Dagens dikt.

Det er nå 11 år siden jeg begynte å sende Dagens dikt. Det er blitt godt over 3000 dikt
og nesten 270.000 som har gått inn for å lese Dagens Dikt.


Det nye er at jeg har fått meg en ny datamaskin siden sist og annet utstyr også, så jeg
venter mindre problemer  slik det har forekommet enkelte ganger.
Jeg begynner året med et dikt av vår nasjonaldikter Bjørnstjerne Bjørnson


Ære det evige forår i livet
som allting har skapt!
Oppstandelsens morgen det minste er givet,
kun former går tapt.
Slekt føder slekt,
stigende evne den når;
art føder art
i millioner av år.
Verdner forgår og og oppstår.

Intet så smått at ei finnes et mindre
ingen kan se.
Intet så stort at ei finnes et større
bortenfor det.
Krypet i jord -
berge jo bygge det kan.
Støvet som for
eller den skyllende sand,
riker har grunnlagt en gang.


Uendelig alt, hvor det minste og største løper i ett.
Ingen kan skue det siste, - det første ingen har sett.
Ordenens lov
bærer det alt i sin favn;
frukt og behov
føder hverandre, vårt savn
møter det samledes gavn.

Evighets avkom og frø er vi alle.
Tankene har
røtter i slektenes morgen, de falle,
spørsmål og svar,
fulle av sæd
over den evige grunn;
derfor deg gled
at du en svimlende stund
økede evighets arv!

Bland deg i livsfryden, du som fikk være
blomst i dens vår,
nyte et døgn til det eviges ære
i menneske-kår,
yte din skjerv
inn til det eviges verv,
liten og svag
ånde et eneste drag
inn av den evige dag!
: : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : :
Dette diktet til ettertanke nå ved starten a v ett nytt år.
Hva vil året bringe.? 'Mitt personlige ønske er at det må
bli FRED PÅ JORD og at sivilbefolkningen i konfliktsteder
fåR hjelp der det trenges.

HA EN GOD DAG OG EN GOD UKE!







Home | Archives

Powered By Blogger TM
  right lapel