Dagens DiktEt daglig dikt til glede.torsdag, november 14, 2013
GOD
FREDAGS MORGEN!
Her
jeg sitter med vår 3.5 kg tunge «toy-poodle» på fanget,
er
det morsomt å se hvordan bikkja følger hver bokstav som
kommer
opp.
Nå
får vi se hvilket dikt vi kan finne for Henne, som forøvrig
heter
Vivianne!!!!
Vel,
jeg fandt ikke noe dikt til hunden, og slett ikke til en liten
poodle.
Istedet
sender jeg dette lange, men fine eventyrdiktet av Olaf Bull
Gobelin
Henover
gulvet med de dunkle matter
staar vinterdagens bleke, sidste sol, og strømmer om min ganske lille datter, mit barn Merete, ved min lænestol! Hun staar i guttedragt og røde sokker og undersøker sofapudens træk, og under faldet af de lyse lokker er hendes lille ansigt ganske væk — —! Ja kom, mit lille barn, saa vil vi vandre i dette gyldne, grønne gobelin — Sig, kan du se bag prægtige guirlandre en liten venlig hytte i en eng? Et gammelt hus med ruterne af silke ved enden af en sti af grønligt garn — og blomsterne paa guldbroderte stilke? Hvad, Barn?
Ja
kom, mit lille barn, saa vil vi vandre
i dette gyldne, grønne gobelin — Sig, kan du se bag prægtige guirlandre en liten venlig hytte i en eng? Et gammelt hus med ruterne af silke ved enden af en sti af grønligt garn — og blomsterne paa guldbroderte stilke? Hvad, Barn? Det er mit tunge, trætte hodes pute. Dér fabler jeg med dværge og med dyr — og naar jeg hviler dér, saa er jeg ute i mine dages barneæventyr — — Jeg tror, at fuglen Fønix er der inde og gaar og nipper i det grønne græs; — men fugleredet kan jeg aldrig finde — dét ligger skjult i skogene etsteds!
Merete,
se! Dér bjærkeløvet hænger
er gjør den hemmelige sti en sving —! Nei, ikke rør! Du kommer ikke længer, for hvis du rører, blir det ingenting! Din far han vet det, naar han er bedrøvet hvor lidet der skal fingres ved en drøm, før liljerne og roserne og løvet forvandler sig til fattig silkesøm — —! Men lad os drømme os bag disse grene paa denne mørkegrønne sti af garn! Hér, bagom løvet kjender jeg alene din haand i min, mit gode lille barn! Her, i det grønne er det godt at være — her er det fredeligt og stille — hysch! Her vokser blomster, frygtsomme og skjære paa denne sommerlige, myge plysch!
Men
lille pigebarn, hvad gaar det af dig — —
du haler mig avgaarde! Kjære, bi — Mit hjertebarn, Merete, gaar du fra mig her, hvor der ikke findes vei og sti? Men du, du stabber paa af alle kræfter, og kryper frem paa hænder og paa knær — saa maa jeg skynde mig og følge efter imellem mørke, hemmelige trær — — Du falder og du reiser dig og springer paa grønne tuer, med et listigt smil — jeg ser din løftede og lyse finger og næsen af din pudsige profil — — langs øinene er pandeluggen skaaret i kraftig linje over dine træk, og bak i nakken bugner silkehaaret saa stutt og prægtigt, klippet som en hæk — — —
Og
langt om længe lysner det i trærne.
Hu, op af græsset flygter der en dværg! Der aapner sig en slette i det fjærne, og midt paa sletten blaaner der et bjærg! Paa bjærg-balkonen sitter Klippegreven, en gnom med stateligt og spraglet skjægg, og foran kjælderporten glammer ræven som bandhund ved den blanke klippevægg! Da ler du himmelhøit, med hvite tænder, og stuper kraake mellem grønne trær, og danser ellevild, med begge hænder paa dine kuglerunde gutteknær — saa drar du mig i kappen og ved ærmet — og om jeg drøier med min tunge krop, saa ser du paa mig, inderlig fornærmet, til vi er fremme under taarnets top!
Saa
gaar du frem og bukker dig: „Hr. Greve,
her er jeg alt, men dette er min far. Han synes det er underligt at leve — kom frem med alle urter, som du har! Jeg selv har ikke noget andet ønske end kirsebær og ribs, men han maa faa en god Alrune — noget tryllegrønske af den som staar og vokser i det blaa — —!“ Da nikker greven, og hans taarer triller, og hastigt kalder han paa en adept, og sammen mumler de, med runde briller og skriver mig en underlig recept — en læge-dværg i kappe af skarlagen, han tar min store haand, og jeg tar din — saa gaar vi alle tre til urtehagen indunder buen af en klippegrind. Derinde svaier store palmekroner for ædel Iris og Chrysantemum — og vin og virak, liljer, anemoner de dufter i det lykkelige rum; — der driver om en drift af Colibrier paa blanke vinger i den røde luft, men mellem palmerne paa skjulte stier staar grove planter med en graadig duft — — Fra én af disse svære arabesker lar lægen blomsten hænge mod mit haar. Den lukker sig om panden, og den lædsker sin strube med min smerte, der jeg staar!! Men saa begynder den med ét at stampe i grønningen og rykker roten op, — den spjætter som en djævleklo i krampe, og hele planten visner i sin top! mit bryst i lykkelig og rolig fred — Og du, Merete, staar med store øine paa dette underlige palmested — — saa gaar vi ut paa sletten, og jeg svinger min digterhat for greven i hans glans! Og aftensolen straaler, og vi springer tilbake gjennem skogen som en dans! Og saa, Merete, er vi atter ute paa denne grønne perlesydde plæn — da skjønner vi, at skogen var en pute, som bare aapnes af en tryllegren — Ja barn, nu staar vi begge-to bedrøvet og famler ved vor hemmelige drøm! Nu kan vi roligt stryke over løvet — nu er det bare fattig silkesøm! > > > > > > > > > > > > > > > > > > > Ha en god dag og en god helg. |