Dagens Dikt
Et daglig dikt til glede.onsdag, februar 29, 2012
GOD TORSDAGS MORGEN! Jeg leste en samling danske dikt i dag og fandt ett som jeg trodde egentlig var norskt. Jeg sender det fordi det blandt annet uttrykker noe - kanskje - om hvorfor unge mennesker får en bombevest og går ut og eksploderer seg selv til biter mens de dreper andre. - - Denne sang hører til eventyrdramaet "Tornerose". Sangen benyttedes som motto af frihedskæmperne under den tyske besættelse af Danmark 1940-1945. Altid frejdig, når du går Tekst: Chr. Richardt, 1867 Melodi: C. E. F. Weyse, 1838 Altid frejdig, når du går veje, Gud tør kende, selv om du til målet når først ved verdens ende. Aldrig ræd for mørkets magt! stjernerne vil lyse; med et fadervor i pagt skal du aldrig gyse. Kæmp for alt, hvad du har kært; dø, om så det gælder, da er livet ej så svært, døden ikke heller. : : : : : : : : : : : : : Kjemp for alt, hva du har kjært, dø om så det gælder, da er livet ej så svært, døden ikke heller. Kanskje dette er noe av forklaringen på selvmordsbomberne i MidtØsten? HA EN GOD DAG.
tirsdag, februar 28, 2012
GOD ONSDAGS MORGEN. En av de mer moderne dikterne jeg har sans for er Rolf Jacobsen. Her er hans dikt: FORSIKTIG! GLASS! Forsiktig! Glass! Det finst kjærleik av mange slag: den melankolske, blytunge, som alltid blir der, uventa mjuk. Den finst den finslipa, skjøre merka: Forsiktig! Glass! som krev omsorgsfull behandling men den er som regel knust når pakken kjem fram. Min kjærleik er som ein softball mjuk og spenstig i seg sjølv sprett han høgt opp og ramlar langt ned. : : : : : : : : : : : : : : : : : Vi har vel alle- en eller annen gang- følt at kjærleiken spratt høyt opp for så - litt senere i leken - å ramle ned. Vondt gjorde det hver gang! HA EN GOD DAG.
mandag, februar 27, 2012
GOD TIRSDAGS MORGEN. Jeg beklager at programmvaren snurret rundt på teksten for Dagensdikt.com i går. Verselinjene ble blandet sammen og uleselige. Så jeg sender diktet om igjen nedenfor og håper på et bedre resultat. Men før jeg gjør det, vil jeg sende et nytt dikt for i dag. Diktet er skrevet av Hermann Hesse, i gjendiktning av Andre Bjerke. MÅLET. Alltid gikk jeg uten mål og med, og jeg fant meg intet hvilested på den øde vei som aldri ender. At jeg gikk i sirkel, ble med ett klart for meg.Og jeg ble reisetrett. Jeg var kommet dit vor vieen ender. Jeg er nu blitt een som fryktsom går mot sitt mål - for lle vegne står døden nu og byr meg sine hender. : : : : : : : : : : : : : : : : : : : Så her er diktet for mandagen, om igjen. Det er vel mye en gjerne skulle vært - eller gjort - her i livet. Men så går tiden og så griper tilfeldighetene inn og så går alt en annen vei enn en hadde tenkt. Slik som Oddmund Utheim skriver i diktet: EG OFTA HEVE GRUNDA PAA. Eg ofta heve grunda paa, aa kasta planar ut, korleis eg kunde velstand faa, aa jaga næringssut paa flugtæ forbi horg og haug, langt bort te huldræ, nis aa draug, aa leva fri fyr næringsstri, i all mi leveti. Eg tenkte fyrr, at hadd' eg peng, so sku eg leva godt; daa sku eg ha meg fjøraseng so fyrsten paa eit slot; men no eg ingen pengar ha, eg liggja maa. Pa halm aa straa, aa loppur drepa paa. Eg ha paa mangt aa mykje tenkt, te vætte store kar; men alti funne veien stengt, aa vott'n dan eg va, Eg ofta heve maalt mit sprang, te koma høgt i ry og rang: Men baklengs dat, dan sama vat: Ein simpel mann med hat. No er eg alt i haare graa, aa gjera dagamun, eit herra navn te tenkja paa, eg bryr meg mindur om. No fær eg ga fyr dan eg er, meg ette stand aa stilling klæ; mi skjepna ta, so ho ve ga, og fillefant fordra. : : : : : : : : : : : : : : : : : : Diktet minner meg om Alf Prøysen's dikt: "Nå går je her åleine og dæinse litt og drekk. Det er den gamle visa det om den som inga fekk.! Ingen vet hvor ballen ruller.
torsdag, februar 23, 2012
GOD FREDAGS MORGEN ! Det ble intet dikt for i går. Jeg endte opp på sykehuset onsdag, og lå over mens de klistret elektroder overalt på den stakkars kroppen min. Det var hjerteflimmer - men ellers var ALT i orden. Mager trøst. I morgen er det å gå til primærlegen min for info om neste skritt. Så noe er det støtt. (Jeg må skrive et dikt med overskriften: "Noe er det støtt." Gi meg en uke eller to - - - Åse-Marie Nesse var en kjær venninde. Dessverre døde hun alt for ung - som det synes meg at mange gode diktere gjør. Hennes endeligt var kreft. Hun etterlot seg mange GODE og kjære venner og sist - en diktsamling med tittelen "Av Hav er du komen." Fra denne diktsamlingen sender jeg et dikt til og om kvinner. TE DEUM. Tusenårs kvinne hjarta og jord lengsel og lyn demring og død den eine i dei alle vil eg vere for deg alle kvinner i den eine for deg Eg ber Rebekkas krukke heim frå brunnen i Karan drikk du som er tørst Eg er Salome eg dansar under baldakinen og kastar mine slør for dine føter Eg er Indras yngste dotter og vil femne deg i templet mellom lotusblad og liljer Eg går med Evrydikes lette steg og tonar som eit kjærtegn frå di lyre Eg er Sapfo og diktar deg honning diktar deg vin og oliven og angande balsam Eg syng Heloises Te Deum og meiner min elskar og gud frå dei ljuvaste tider Eg er Isabella infantinne av Spania eg byd deg mitt stolte sinn min dyd og alle mine masker Eg er Beatrice din flagrande draum eit ekko i din ungdoms skogar Eg er faraos syster og brud ved dødens elv i eit skip av alabaster ventar eg på deg. : : : : : : : : : : : : : : : HA EN GOD DAG OG EN GOD HELG! eg dansar eg dansar under
tirsdag, februar 21, 2012
GOD ONSDAGS MORGEN!
I dag våger jeg meg på noen smakebiter fra ultramoderne lyrikk!
Gene Dalby: 55 år gammel.
Debuterte i 1979 med samlingen Linedanser på piggtråd.
Baby er kjørt ned
Igjen
Der hun ligger i
Søpla i regnet
Har ikke råd til mat
Har ikke råd til stoff
Har så vidt råd til å leve
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Tor Ulven: 41 år gammel da han tok livet av seg.
En urfisk med vannskrekk
svever under tordenskyene
Det regner knappenåler
over sletten av rød betong
der en lyskaster snart fanger inn
din sammenkrøkte skikkelse»
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Cathrine Grøndahl. 43 år gammel.
For et klemt av ringeklokka
åpner lykken
Noen går sin vei,
som om jeg ikke var hjemme
Hvem har ikke kommet?
Hva har ikke jeg hørt?
I heisen,
i korridorene
hvor skrittene dør hen
Med et hjerte i halsen
gir han lyd fra seg;
kort og buldrende
Han er alltid den samme;
har ikke kommet,
har aldri vært
og skal aldri bli
: : : : : : : : : : : : :
Ja - joda. Litt av hvert her. Personlig liker jeg Cathrine Grøndahl best.
Hva syn's dere? (Epost: gaapaa@yahoo.com)
HA EN RIKTIG GOD OG LYKKELIG DAG!
mandag, februar 20, 2012
GOD TIRSDAGS MORGEN!
Agnes er en liten pike på 6 år. Hun er nydelig og vet det godt så
hun har fått noen nykker etter hvert. Bare jeg - granonkelen - har
hun litt respekt for. Som rett er. Hvis jeg lever lenge nok skal det
bli interessant å se hvordan hun utvikler seg etter hvert.
Til henne sender jeg dagens dikt, skrevet for lenge siden av
Henrik Ibsen i dramaet: BRAND.
AGNES.
Agnes, min dejlige sommerfugl,
dig vil jeg legende fange!
Jeg fletter et garn med masker små,
og maskerne er mine sange!
-"Er jeg en sommerfugl, liden og skær,
så lad mig af lyngtoppen drikke;
og er du en gut, som lyster en leg,
så jag mig, men fang med ikke!"
Agnes, min dejlige sommerfugl,
nu har jeg maskerne flettet;
dig hjælper visst aldrig din flagrende flugt,-
snart sitter du fanget i nettet!
-"Er jeg en sommerfugl, ung og blank,
jeg lystig i legen mig svinger;
men fanger du mig under nettet spind,
så rør ikke ved mine vinger."
Nei, jeg skal løfte dig varligt på hånd
og lukke dig ind i mit hjerte;
der kan du lege dit hele liv
den gladeste leg, du lærte!
: : : : : : : : : : : : : : : : : : : : :
HA EN GOD OG GLAD DAG!
søndag, februar 19, 2012
GOD MANDAGS MORGEN.
Det Amerikanske tidsskriftet NEWSWEEK skriver i sitt siste numerr:
"En hører så mye om den "Moslemske våren" og tusener drept i kamp mot forskjellige
diktatorer. Men man hører mindre om en annen krig som har kostet tusener av liv
de siste par årene, og det er Moslemene's krig mot kristne.
Moslemene beskrives i media som de stakkars undertrykte massene som blir drept.
Dette er bare delvis korrekt. Men det er en økende holocost av kristne som blir
drept av Moslemer FORDI VI HAR EN ANNEN TRO. Dette bør vekke internansjonal fordømmelse" skriver bladet.
Videre - "Årsaken til at så få i media skriver om dette er redsel for å bli drept.
- Husk Mulla Omar i retten sier rett ut at vanntro - det vil si oss - må drepes
hvis vi ikke går over til Islam. -
En annen årsak er at Moslemske organisasjoner, med store midler fra oljeregimene
i Midt--Østen, driver propagada aksjoner som angriper etthvert negativt utsagn om
Moslemer og Islam. Overalt i den Moslemske verden angripes kristne kirker og kristne.
I Nigeria - hvor Boko Haram herjer som verst - (Boko Haram betyr: Vestlig utdannelse er
en fornærmelse mot Islam.) - er ca. 40 % av befolkningen kristne. Det er ca. 64 millioner av befolkningen på 160 millioner - Kristne forfølges, deres eiendommer og businesses brennes
eller ødelegges på annen måte. I 2011 brente Moslemene ned over 350 kirker og drepte vel over 500 kristne. I Sudan, hvor den Moslemske presidenten Omar al-Bashir er anklaget i Hague som en krigsforbryter, sier FN at mellom 53,000 og 75,000 kristne er blitt drept eller drevet bort fra bostedene sine.
I Egypt, hvor de Koptiske kristne utgjør ca. 11 prosent av befolkningen er det kirkebranner og mord av kristne under Gudstjenester. Ved utgangen av 2011 har mer enn 200,000 kristne
Koptere måtte flykte fra hjemmene sine.
I Pakistand, med en befolkning på 170 millioner er det bare ca. 2.8 millioner kristne.
De lever i frykt for også der blir kirker brent og bare det å være en kristen blir
betraktet av landets lover og domstoler som en "fornærmelse mot Islam" som må straffes med døden. En Kristen gruppe - World Vision - som var i Pakistan for å hjelpe jordskjelvs ofre
fikk sitt kontor bombet og folk med skytevåpen drepte seks og såret fire. En militant Moslem gruppe sa at gruppens virksomhet var "mot Islam."
IRAQ.. med 7 prosent kristne var det 276 angrep mot kirker i 2011 - Idag har en stor del av de Irakske kristne flyktet fra landet.
Bladet slutter med at NÅ MÅ VESTLIGE KRISTNE POLITIKERE TA AKSJON OG BRUKE DE MIDLER DE HAR FOR HÅNDEN TIL Å FÅ REGIMENE I DE ISLAMSKE NASJONENE TIL Å BESKYTTE MINORITETENE I LANDET.
En må slutte med å engste seg for å ta opp problemene som Moslemene har mot Kristne
og vestlige land. Dette er vår kultur og vår tro og det må ikke skyves under teppet med
unnskyldningen at det ikke "er riktig" for oss å ta opp problemet med Moslemer og Islam.
Til slutt: En ny undersøkelse viser at Moslemer før og fremst identifiserer seg som
Moslemer - ikke som Nordmenn eller Dansker eller Tyskere eller Engelskmenn eller Amerikanere.
Islamd kommer først på alle områder og kan/skal ikke akseptere andre kulturer annet enn
det som Mullaene prediker. NOE Å TENKE PÅ NÅ SOM MULLAH OMAR PREDIKER I RETTEN OG TRUER NORDMENN MED MORD DERSOM DE IKKE "RESPEKTERER (OG FØLGER=) ISLAM SOM ER FREMTIDEN."
Jeg føler ikke lysten til å sende noe dikt etter alt dette. Det får klare seg for i dag.
torsdag, februar 16, 2012
GOD FREDAGS MORGEN!
Jeg våger meg på med et dikt til av Olav Aukrust.
Det er langt, men make til værbeskrivelse har jeg aldri lest i Norsk literatur.
Aukrust var fra Lom i Gudbradsdalen og høyfjellet er ikke langt unna.
I dette lange diktet beskriver han hvordan storstormen kan herje på disse traktene.
Olav Aukrust
NORDANVIND' OG' N OLA
Dei var uvener, nordanvind' og 'n Ola.
- - -
I kvar ein gylming bles det og ylte det og rein,
i glòp og skotom husmillom kvinka det og kvein;
i kvar ei armods kjellarpipe blistra det og pista,
det tok innunder takom so heile huset rista,
og kjellarleman' dundra og hoppa upp og ned, -
flogun' kom so stygge at folk vart annas ved.
det taut og raut i rømdi som d`yn frå foss og skryu,
det krafsa, gnog og røyvde seg so rart i loft og lyu,
det syrgje-lét og vindgret i avdal og dal,
som salmesong i likhus, på høgloft og sal.
I gamle, myrke høyhus, der tassa det og tussa,
det draup i lo på låvom og vêra, bles og nussa, -
det brusa gjenom barskogen, gufsa uti gìlom -
alle stader bauka det og var på same spelom:
det feta og det tredta
på stabursloftet skumt, -
kva kjære va' rett detta -
det stod då folketomt!
Kvar lausfjøl i stallstrevet leda seg og lirka,
det serra, det sangra, og gamlegrindi gnirka.
Det slafsa, det slarra, det draup av ei slind -
det er rett mangt eit læte um nætene i vind!
Det voks utover kvelden med verr' og verre vindkast,
og stundom kom det støytar med kvervilkvasse innkast.
"D'e' spøkjele' te vêr au, lel - sjå røyken, kå'n slæ' inn!"
sa ho Gamel-Anne hyfsi, - "nei-gud-fri-oss for ein vind!"
Eg freista glotte døri, - eg ska 'kje tru det nytta -
eg leit 'kje anna på, enn ho reiste, heile hytta!
- - - Stundom vart han tvinga på trongaste stellom -
stod innestengd og hegda seg i flògom uppi fjellom, -
han stod og tok seg tak, då, og dirra og nidskolv,
stod der og tverheldt seg i einingen og stridskolv -
jau då, når han losna! Då kula det godt, gut!
Jau då skul' du høyrt, 'n va' ein som kom brått, gut!
So vart det svarte natti, og alt vart gråt og gru,
med regn og vind og våe - å huss, å hutetu!
Og krak det einkvan ute no, og ingen hus 'om gav, -
ein einsleg fatig stakar med påså-sekk og stav?
Det var som vêr og vigge ein sukk imot meg sanka -
Gud trøyste kvar som modlaus i myrke natti vanka,
kvar trøytt og fredlaus vidfering utan far og mor, -
kvar heimlaus, arm og einsleg Guds vandringsmann på jord.
Det small på lem og rute -
det var som alt der ute
i trongen til å kviskre ut sitt allerinste stunde -
og møttest i mitt hjarta, og der åleine kunde
til fullnads tala ut
si namnlause lengting, si gøymdaste sut.
Eg høyrde regnet piska, og tøyrvêrsvindan' let,
og krøklut-harde hundve'n i urdom, stakar, gret,
og naken, svart og våt hekk i bergehyllom heggen,
og snøvatnet sildra og rann nedover leggen.
Men alle dyr på skogen, og alle fuglar ville,
i ufs og hol og gøymslur låg kurande stille,
og tusen gløgge øyro gav på kvart eit læte akt,
og stormen voks og auka med uhorveleg makt, -
braut fram frå alle leider og upp og upp seg øste,
ja samla seg til stormlaup og dengde, slo og frøste
og nidpiska småskogen, våt og bøygd og brun,
slo ned frå nakne brattfjell og sopa torp og tun,
so aur og grus og småstein og singlande rute
innover lofti helsa med sprøyten vill frå ute.
Ein katt på våte labbar inn i lyuhalmen smaug,
men høgt på gistne trevet, i ein visin ertris-haug,
låg gamal hund ihopringa, kvinka ilt og drøymde, -
ute vart det verr' og verr', og kvart eit liv seg gøymde.
Ei kattul-kjerring ned gjenom eldhuspipa smatt -
og fjør og blod og røyskatt i oska fauk og spratt.
I undfjos-mur og møk rann det regn og draup og slatra -
frå langt inni ei vindpipe surra det og skvatra:
det peip og skar og kvæste, det lét som skratt og gråt -
det låg ein arg kjøtmeis der og baska trøytt og våt. -
Det gufsa gjenom bygdi, det gaus igjenom gluggar,
men huff, i djuv og klemstre nord i store kalde skuggar
i Vindkjellar-gilom hekk det jøklar upp-og-ned -
der skrangla det i beintela, harde, nakne tre.
Det taut ei holi osp der, med fausk og røyte fora, -
kven kom i vind og væte, og upp og inn seg klora?
Det bles i fine hår der
som krusa seg for vind -
det låg ein vakker mår der
i silkefagert skinn. -
Og stridregnet hylja og alle troll var lause,
og støytvindar bylja og bøygde strangar bause,
og frøste gjenom eine'n som med leggen djupt i svell
stod våt og frisk og stridhærd med klør i berg og fjell.
Det leid og skreid med natti; men stormen heller auka -
då myrkret tok te flakne, kom siste, verste fauka,
og det so gjerdlaus amper, med so stygg og strid ein vind,
at mang ein arming sveipte sitt angestfulle sinn
i bøn og låg og bivra og bad med hender læste -
det tyktest gong på gong som at eitkvart måtte breste;
høyr vinden vart ei allmagt som reiste seg til ran
og brusa gjenom natti som ein domedags-orkan, -
all verdi var i vande
og glefste etter ande, -
ein drøymar låg i murudraum og strøyptest blå og bleik,
ein annan høyrde skogen i vanvitrædsle skreik;
det var som vilde vindåar heile verket stane,
ja rive sjølve jordi og soli frå si bane
og ut av verdi klembe
det siste andetak - -
skul' alt seg morgonrembe -
og rivne med eit brak?
Eg stod upp ør og døgervill, og inkje var det sove:
nordanvinden møtte med magt nordan novi.
Jau bygdi va' rett, vakte deg, eit vindalt hus!
"Nei stopp," sa eg til Våen, "ver ikkje fullt so fus!
kva skal det gjera godt for, vind, å piske nakne lider
og stå å skjera tennom her som du til alle tider!
Eg tenkte mest du visste, det er hardsett nok her lel,
um ikkje du forverra det kvar morgon og kveld!
Du iskalde, kvinande vindmakarfusse,
du innholne, aurgamle, tome, stygge tusse,
du nåbleike vind-vette djupast nord og ned,
som ligg og blæs i holo di og aldri vil gje' fred:
du trur du kann meg skræme, du trugar, og du trugar -
du blæs deg upp av ingenting og ruver som ein ljugar!
Du beinlause stakar, du vås på all din veg:
med alt du riv og rasar, du rikkar ikkje meg.
Og held du ikkje kjeften din, og vil du med meg vreiste,
so kom i all din ofse og lat oss magti freiste!
Du tykkjer du er strid, du, ja, men eg, ser du, er trå, -
er ikkje ein som undagjevst, det kan du lite på!
Du milelange vindgeisp, du livande og daude,
du fredlause, ylande ånd ifrå det aude,
no skal du anten tagne, eller òg attende snu;
eg er 'kje bleik og nomen
frå Bangdalom komen -
eg rivnar 'kje i skøytom for ein vindgust, må du tru!"
Eg såg ikkje likt til, at han flutte seg av flekken -
han berre bles og pusta og fyllte heile sekken - -
Eg freista setja sukken i'n til gagns, men langt ifrå:
"Dette her tekst hardt, det," sa'n, "men no skal du få sjå",
- og kjem so kuland' kvervil, so stygg og strid og asen,
at mest eg miste tevet, eg - som trudde eg var basen.
"Din helvites tutarkong,"
sa eg og brautst ve'n enn ein gong,
"du tykkjest vera over, du, og ofsakar, ja visst, -
ska' ta' meg fram med lempe, eg, og lure deg med list!"
Eg tenkte meg so smått burt i småkryter-fjoset -
for der var ingen vind, san, og ikkje nauva ljoset,
og varmt var det, og tett var det, og myrkt som i
ein kjellar,
og geitgnagen barved på talle og på hjellar -
og lognt og godt å vera for ein gjenomblåsen krok, -
sja endå var det morgonmyrkt, og vêret stod i kok.
Det var som noko kviskra og lokka: "Her er rom -
slå døri att, set haken på, - og kjære nøyt deg kom!"
Men då eg mest var framkomen, heldt på finne inn- smogu, -
kom han etter, blåsar'n au, og med so hard ei vindflogu,
at eg reint vart fælen, å ja, du store min -
eg kunde aldri tenkt meg at det fanst slo stygg ein vind.
Eg hogg meg tak med hendom so hardt at knokan' kvitna;
men vinden var so strid, han, at det eg heldt i slitna!
Eg gav meg ikkje over, og skulde til og stræve att, -
Men då han såg eg stod meg, so va'n i ville vêret att!
Kavgalen greip han meg i brokabak og nakke
og slo meg overende i ein blåsvell-bakke -
so sint gut, at han fosskoka, taut og raut og snorka, -
eg tentest no imot 'om att og gjorde det eg orka.
Men andre gongen treiv han meg, og no i hår og skjegg,
og dengde meg og slengde meg so hardt imot ein vegg
at tårun' spratt og hagla utor augo, der eg stod.
Detta der var leidt, det! Men nordanvinden lo:
"Huff gut!" sa'n, og gufsa og slo meg midt i fleisen -
det underlege var, at mitt mismod gjekk i heisen.
"Hei gut!" sa'n, og strauk meg so blidt med handi våt -
det underlege var at det døyvde all min gråt. -
"Kva er rett du for ein, tru, som møter hardt med hardom?"
"Eg er kong Gust i vêr'e," sa'n, "på ferd i Gudbrandsdalom.
Eg krusar alle straumar, eg er i vêr og vind,
eg kviskrar sorg i hugen, og eg gjer glad i sinn.
Men er du myrk og modlaus, og trøytt og veik og valen,
då kjem eg frisk frå fjellom, der eg er fødd og alen -
og slær deg midt i fleisen, og gjer deg heit og harm,
og sidan sterk og hardbeitt, og sidan god og varm," -
- dei vart godvener, nordanvind og 'n Ola.
: : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : :
Jo det var storm det!
Håper du likte diktet selv om det var langt og språket tildels vanskelig.
(I hvert fall for meg fra lavlandet rundt Mjøsa.)
MEN I ALLE FALL - HA EN GOD DAG OG EN GOD HELG.
onsdag, februar 15, 2012
GOD TORSDAGS MORGEN.
Språket - ord og bruken av dem - og hvordan det uttrykkes i dikt
er det som skilleR en fin dikter fra en dilletant.
En av de fineste ordkunstnerne vi har i Norsk literatur er Olav Aukrust.
Selv om du kanskje har vansker med dialekten hans, bare lytt til språket
og hvordan han bruker ordene og deres lyd til å uttrykke seg.
En mester!
Olav Aukrust
VINTERNATT
Reinskori, kvass og klår,
hoggi i stein og flint-fjell,
ligg ho her, bygdi vår,
i måneskins-ljoske og blå-svell.
Millom isflogne fjellom avsides,
myrk i botnen og svart,
mjellkvit, mån'-ljos me'-lides,
under stjern'-strøydd himmel og bjart.
Allheimsrømdi brusar
med all sin stjerne-her,
storstilla syng og susar
i flintfrost og vintervêr.
Det svell upp i bratte klemstre
med kjøving og jøkulblått,
steintela tre står lemstre
i elvgìl og gygreslott.
Norrøne Nivlheimar,
nifse, hjelmkalde fjell,
ris over mannaheimar:
månen blenkjer på svell.
Han eig ikkje rømdi åleine.
Stjernune bliktar og skin.
Tindane, blånande reine,
ris upp i kvit hermelin.
Skogen med troll-æventyri,
med snøtunge rimtusse-tre -
med rare, drivkvite dyr i,
ligg nedlesst i snøvinter-fred. -
Vegen er gneldren å trø på,
hagfella smell og frys,
myri er duskar med snø på,
isnåli r`yn og drys.
Drivande kvit ligg bøen,
måneljos, tindrande rein.
Ei skilåm skjèr gjenom snøen
etter ein einsleg ein ...
Og skilåmi skin og skundar
seg fram over ope og flatt,
gjenom rimkvite, heilage lundar
og ut over stupande bratt.
Og låmi skjèr gjenom snære
og skin gjenom heilagt vé
og renn over skuggar av gjerde
og tagalle, stivtela tre.
Og låmi ber upp etter lidi
og inn over vigge og vilt,
einsleg heile tidi
i høgtid og stort og stilt.
Og natti er bleik av måne,
og låmi bèr káv til fjells
og inn over Nivlheims blåne
og kjem ikkje heim att til kvelds ...
Og låmi skjèr gjenom hugen
og skræmer ei likbleik ei
som stirer mot fjellet og skogen,
den lange, forvillande leid.
Ei bleik ei går einsleg inn att, - -
men låmi renn ned under hø, - -
og mannen kjem heim ved midnatt,
kvit av rjupe og snø - - -
Ute gufsar mot inne
med frost, vinter og vilt,
og mann møtest av kvinne
i heitt og heilande stilt.
Rosur ved rimskoga rute
kysser det klåre svell;
månen i rømdi der ute
ris over hjelmkalde fjell, -
glor fram i kyrre koret
frå kyrkjeglasom og skin
over skybleike sylvstaup og store
stakar på snøkvitt lin.
Glansen frå glasom fløymer
grøn over stolpar og golv,
altartavla drøymer
med Kristus og alle dei tolv ...
Steinlauv og storkna bladvokst
ris under høgreist tak,
bògar og gullgrøn uthogst
og bivrande mån'ljos-flák.
Frosne fossar og blåe
kjøvingar velt over fjell;
gamle låvar og gråe
sit liksom vargar på svell.
Høgt upp i bratta ser eg
ljosken av ljosom enn;
som bleike stjernur det tér seg
til himmels og bliktar og brenn.
Det er rart at det heksta seg fast
heimar her uppi høom!
Det er rart at det klønte seg fast
folk uppi desse kløom!
Ein skulde 'kje tru her vart buand'
anna gaupe og ulv og bjørn.
Det er slikt at det helst er truand
til heimar åt hauk og ørn.
Under myrkblå stjernekvelv
står straumen glasgrøn stivna,
og høgt over storkna elv
heng jøklar i djuvet rivna.
Bleik over steintela jord
smiler og lyser Luna.
På himmelen høgt i nord
tindrar den norrøne runa.
: : : : : : : : : : : : : : : : :
For et sterkt og fargerikt språkbruk i dialekten.
Aukrust'n evner å mane fram et skremmende bilde - kanskje - av
vinter og skrinn jord og fatigslige gårder under islagte fjell.
Flott!!!
HA EN GOD DAG.
tirsdag, februar 14, 2012
GOD ONSDAGS MORGEN - ALLEREDE1
I dag da jeg skriver dette er det den 14. Februar og Valentine's dagen
mange steder. En dag hvor man gir uttrykk for sine følelser overfor den
og de man er glad i. Og det er ikke alltid så enkelt.
Her er ett av favoritt diktene mine av
Inger Hagerup.
En Liten Vise.
Så er min hånd igjen blitt tom.
Den holdt bestandig nesten om
de ting jeg ville verne.
Jeg våget aldri gripe til.
Når er det vel en sikkert vil
det som en vil så gjerne?
Igjen, igjen et nederlag.
Se,våren er så grønn i dag,
og så skal jeg gå fra deg?
Men jeg vil huske fra jeg gikk
det mørke blaffet i ditt blikk
og det du ikke sa meg.
Igjen en vår med blomst og trær,
kastanjens tyste stjernehær
og bøkens røde flamme,
og hjertet mitt som slår og slår,
fordi det ikke helt forstår -
nei, det kan bli det samme.
Mitt dumme hjerte tøver sånn.
Se her - du får min tomme hånd.
Så altfor, altfor lite.
men hvem som kom, og hvem som gikk,
og hvem som tok og hvem som fikk,
det får vi aldri vite.
: : : : : : : : : : : : : : : : :
Joda, våren vil nok komme en dag.
Og med den, kanskje, følelsene som Hagerup så
godt gir uttrykk for her.
---og hvem som kom, og hvem som gikk,
og hvem som tok, og hvem som fikk, det får vi aldri vite.
Så sant-så sant.
HA EN RIKTIG GOD DAG OG TA VAR PÅ DEN DU HAR KJÆR!
mandag, februar 13, 2012
GOD TIRSDAGS MORGEN!
Rudolf Nilsen er vel en av dikterne våre som først og fremst blir identifisert
med Østkants diktning og fattigslige arbeiderstrøk.
Men han hadde også en lyrisk side, som i dette diktet:
MED EN PAKKE HJEM
Det sjal av en solgyllen silke
jeg her sender med
er kjøpt på Tverskaja en aften
det suste med sne.
De lilla kaukasiske tøfler
er kjøpt sammesteds
da folk gikk og stønnet og vadet
i sneen tilknes.
Det var slik en galskap og glede
å fylle sitt blikk
med silke og tøfler fra Tiflis
i solens butikk.
Han jukset mig sikkert, den høker!
Han så nok min fryd.
Men kunde jeg herde mitt hjerte
mot sangen fra syd?
Den aften forsmådde jeg vodka -
og da var jeg gal!
Jeg satt i hotellet og drømte
ved tøfler og sjal.
Jeg drømte om tørstige gater
med solhetet sand:
... en kvinne skrår torvet. Hun ligner
en fakkel i brand.
Så tripper hun opover trappen
til torvets moské ...
- Men ute stod natten og pisket
min rute med sne.
: : : : : : : : : : : : : : : : :
Ja, det snør sikkert nå også i Tverskaja, slik kulda har tatt
grepet på syd-Europa og østover.
MEN HA EN GOD DAG OG HOLD DEG VARM! VÅREN ER IKKE LANGT BORTE- - - -
søndag, februar 12, 2012
GOD MANDAGS MORGEN!
I dag sender jeg ett av finalediktene i en dikt-konkurranse som
Dabladet hadde for noen år siden. Jeg er ikke særlig begeistret
for diktet. Det faller ikke akkurat i min smak. Men-men, det kan
hende at noen (eller mange) av dere som leser Dagensdikt.com liker
det. Så her er:
VERNISSAGE.
AV Miss Lykket.
Slik ruller kveldene gjennom livene våre
Ber pent om å få drikke ut siste pilsa
før dørene stenger
Leser om en verden på tur i dass
Fremtida mi og di skulle blitt cirka sånn
Men så: pennestrøket
Kontorbygningene ligger midt i byen
rundt byen, i forstedene
Og jeg og du, vi takker Herren
for at vi ikke endte opp i slike mareritt av stål
Bokføring, rapportering, anbudsregning
Vanndispensere som kaster opp lys
Våkne i en drabantby, sitte på toget hver morgen
Blant de sovende pendlerne
Alkoholikeren som røyker på toalettet,
blodstanken fra slakteriet
Være et sted mellom rutine og ravende øyeblikk,
mellom sår og skorpe
Sceneteppet senkes over oss som drikker ut
på Tøyentreffet en tirsdag
TV-apparatet med Kveldsnytt eksploderer
og lysdioder tennes i symmetriske mønstre
Gratulerer folkens, dette er deres kveld
Dette er deres himmel
Vi får direktørstillinger
Vi blir invitert på vernissager
Vi hentes av privatsjåfører hver morgen
Vi vinker mot folkemengdene
bak de sotete bilrutene
Vi intervjues i beste sendetid
om de forestående krisene
Vi får kontorer
i landskap av glass
Vi går på frokostmøter
mens skyskraperne raser sammen
inni oss)
De druknede skylles i land langs skjærgården
Lagerbygninga med hjemløse settes fyr på
Sekundlange skuespill,
Barnebødler og halshogde oldinger
Synkende sjeselonger av stål
gjennom århundrenes gråt og dagligstuer
Våre siste signaturer i størknet blod
Vår sorg over hun som måtte videre
Våre billetter og uferdige liv
Kutymen på Michelin-restauranter,
køene av foreldreløse
rundt Røde Kors-helikopteret
Opptakt, min venn, en ny start
for familien som kom seg unna
machetene og massegravene:
Et sirkus stenger i skumringa,
latteren ligger innelåst mellom barnekjevene:
Det er her det begynner.
: : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : : :
HA EN GOD DAG OG TA DET OVENSTÅENDE MED ET SMIL?
torsdag, februar 09, 2012
GOD FREDAGS MORGEN!
I dag et "drømmedikt" sendt inn av en trofast leser i Trondheim, som sender meg
diktforslag fra tid til annen - som for i dag. Tusen takk ABB.
EIN DRAUM
av: Astrid Krog Halse.
Eg gjømmer ein draum i mitt hjarte.
Ja, i hjartet mitt draumen bur.
Den er som ei lysande kjerte.
Kanskje noko eg vonar og trur.
Eg veit ikkje kor han kom frå.
Eg veit ikkje kva han vil.
Men dåggån er ljøse og gode
så lenge draumen er til.
Han ber meg på kvite vengjer.
Han ber meg til framande land.
Og eg strekkjer ut mine hender
og grip i ei ukjend hand!
: : : : : : : : : : : : : : : :
Ja slik er drømmene ofte. Selv drømte jeg i mange år
at jeg bare kunne strekke ut armene, som vinger.
Og med et lite hopp sveve opp i luften som en fugl.
Over bygater og over fjell og vann og vidder. Akkurat som jeg ville!
En deilig drøm - men så ble den borte. Jeg savner den deilige følelsen
av å sveve hvor jeg ville. - - - Kanskje det kommer tilbake en dag?
HA EN GOD DAG OG EN GOD HELG OG DRØM DEILIG!!!
onsdag, februar 08, 2012
GOD TORSDAGS MORGEN!
Biskopen Johan Nordahl Brun (1745-1816) har skrevet
en rekke gode dikt. Ett av dem var om den norske vinter.
Et dikt som kan passe i disse dager!
DEN NORSKE VINTER.
Min norske Vinter er saa vakker;
De hvide sneebedækte Bakker,
Og grønne Gran med puddret Haar,
Og trofast Iis paa dybe Vande,
Og Engledragt paa nøgne Strande;
Jeg bytter neppe mod en Vaar.
Nu Dalens muntre Sønner glide
Paa Skier ned fra Fjeldets Side
Saa rask som Piil i Luften fløi,
Nu let paa Skøiter de sig svinge,
Nu Kanefartens Bjelder klinge,
Og Øret dirrer af den Støi.
Fra Fjeldets Gruber Malmen kjøres,
Og Mastetræ til Stranden føres,
Og Kulden selv gir Farten Liv,
Og Snee paa Fjelde Veien baner
For norske Bondes Karavaner.
Flid er min Landsmands Tidsfordriv.
Men vi, som Tid med Spøg fordrive,
Og Vennelav med Sang oplive
I varme Sal ved breden Bord,
Vi drak, om vi ei kunde andet,
Skaal for den første Stand i Landet,
Som pløier Hav og dyrker Jord.
Held følge den, som Malmen bryder,
Hvor Jordens haarde Barm frembyder
Forborgen Skat til flittig Haand!
At trodse Død og Storm og Kulde,
At være fri men Kongen hulde,
Det er den norske Bondes Aand.
Han skaber ikke Porceliner,
Og ei bereder hede Viner,
Men for hans Sveed vi kjøbe dem;
Han bygger vore Huse tætte,
Og Vildt, som vi med Smag anrette,
Han bringer os fra Skoven frem.
Fred hvile over Kuldens Bolig!
Der sidder raske Nordmand rolig,
Beskjermet mod hver Uvens Vold;
Og den, som turde Freden bryde,
For sildig skal den Kamp fortryde;
Vi føre Frihed i vort Skjold.
Om Alting fryser her i Norge,
For Venskabs Varme tør jeg borge;
Thi der er Ild i Nordmands Bryst.
Kom, Broder! kom, men uden Kulde,
Hverandre indtil Døden hulde,
Syng Venskabs Skaal med mandig Røst!
: : : : : : : : : : : : : : : : : : : :
"Og alting fryser her i Norge!" skriver han og han tilbrakte mesteparten av
livet sitt i Trondheim - hvor det kan være ordentlig råkaldt.
Hvordan er temperaturen i Trondheim i dag?
HA EN GOD DAG!
tirsdag, februar 07, 2012
GOD ONSDAGS MORGEN!
Jeg så litt på svenske dikt i dag og der fandt jeg
et dikt med en fantastisk overskrift:
MUTTER PÅ TUPPEN.
Hva var nå det?
Det var et dikt av Sverige's fremste visedikter Carl Michael Bellman.(1740-1795)
TIL MUTTER PÅ TUPPEN.
Fader Movitz, Bror!
Spänn igen dina skor,
Kom tag ditt Valdthorn. - Jo kära Mor.
Stampa takten och blås,
Vickla fram ditt krås,
Och stå ej som en gås;
Talja Mustascherna
Min Son,
Och vältra Fastascherna
I vrån;
Öppna kärl och sprund;
Du är stark, din hund,
Stolt, frodig, frisk och sund.
* * *
Mor på Tuppen, du,
Är en ståtelig fru,
En rasker gumma, hör din Filou.
Fast jag just nu i vår
Fyller sjutti år,
Så vet at jag förmår
Brottas med drängarna
Och slåss,
Och rumla i sängarna
Med tross.
Se min ludna barm,
Sicken knubbig arm,
Och känn hvad jag är varm.
* * *
Sätt peruken rätt,
Valka strumporna nätt,
Tag fram skoborsten, smörj din stöflett;
Där i burken du sett,
Där står ister och fett,
Kom badda lädret hett.
Fall ej på flaskorna,
Min vän;
Min Son, knäpp damaskorna
Igen.
Si så där; Charmant!
Nu är du galant;
Kom, kyss din gamla Tant.
* * *
Tag ditt Valdthorn. - Topp.
Låt nu fönsterna opp,
Och blås för Fröjas prägtiga tropp.
Där ser du en vagn;
Ge Valdthornet klang,
Och gör din Complimang.
Klappa med händerna.
Stor tack.
Och hvissla i gränderna,
Ert pack.
Det gör ingen ting;
Kör med vagnen kring;
Och spring mot Ulla, spring.
* * *
Kors hvad blomster, flor,
Silkesstrumpor och skor,
Och Guldur! Guldur! Guldur! min Bror.
Maka åt Er på bron,
Släpp nu fram den Kalkon;
Blås opp en ståtlig ton.
Fukta pocalerna;
Och vänd;
Piska Fiskalerna
Ur gränd.
Drag för tusand Fan
Far i den Sultan!
I kjol och farbolan!
* * *
Jag ger balen Fan,
Alla Nympher i Stan;
Skenbarlig Satan står i Sultan,
Med sin svarta klo.
Ä de listiga? jo,
Jo det må Mutter tro.
Ändå om qvällarna,
Blixt full,
Slår jag Mamsellerna
I kull.
Men god natt, farväl!
Kom slå vad, i qväll
Har Movitz sin Mamsell
: : : : : : : : : : : : :
Mutter på Tuppen - 70 år - og som kan konkurrere med
ungjentene om elskere.
Ikke værst!!!!
Skulle gjerne ha møtt henne. - - - -
HA EN GOD DAGT.
mandag, februar 06, 2012
GOD TIRSDAGS MORGEN !
I DAG SENDER JEG ET DIKT AV VILHELM KRAG (1871-1933)
VINTER.
Og nu har det sned ihele nat,
så nu er her hvidt over mark og knat,
og nu får vi føre i skov og på vei,
så kan vi få tømmeret kjørt ned fra hei,
den sagen er grei.
Du Ane du, -- tro hvor nu skindluen er?
og hvor har vi gjemt mine vinterklær?
og lovåtterne med en tommeltot på --
forleden dag de på loftsgulvet lå,
nu gjorde de så!
Og giv mig så endelig kaffespand med,
og stik nogle smørbrød i lommen ned.
Og hav så færdig lidt varmt til ikvæld.
Ajjøs da, farvel!
Hoja! Det såmæn nokså bra,
at komme sig lidegran hjemmefra.
Jeg tror det er reneste helsebod, når
det fryster så farligt, at rimfrosten står
i skjæg og i hår.
Ja det er så snodigt slig midtvinters da,
en blir så besynderilg sjælegla'.
Og solen skinner velsignet ned,
og dombjælden synger det bedste den ved,
og jeg synger med.
: : : : : : : : : : : : : : : : : : : :
Enig - godt å komme ut av huset og selv om det er kaldt,
så går det ann å kle seg deretter. Og jeg har faktisk et
par gamle lovåtter her - fine for å holde fingrene varme
og likevel, fordi tommeltotten er for seg, enkle å bruke
fordi man kan gripe saker og ting.
Nå ja - det var et sidesprang.
MEN HA EN GOD DAG!
søndag, februar 05, 2012
GOD MANDAGS MORGEN - IGJEN!
Ut februar nå, mars går fort og så er vi allerede i April og snø og kulde
sier farvel. Det blir på tide!
I dag et dikt av Arne Garborg.
Det er tilegnet en eldre venninde i Bergen.
Arne Garborg: GAMALL.
Dei ventar på at eg snart skal døy;
dei veit eg må til; alt kjøt er som høy.
I hjarteleg ro dei ikring meg gjeng:
"han ligg no snart i si siste seng."
Dei undrast kvar morgon når upp eg stend:
"Sjå! gamlingen krabbar på føtane enn!"
Dei undrast kvar kveld når eg legg meg ned:
"sjå! jamenn livde 'n den dagen med!"
Og talar dei til meg, då er det som so:
"å jamenn, Pål, vert du gamall no."
Dermed hastar dei kvar sin veg;
hev inkje å samrådast um med meg.
Um ikkje eg enno i jordi er gøymd,
eg er i røyndi båd' dåin og gløymd.
Og når eg sloknar ein haust eller vår,
det vil ikkje falle ein einaste tår.
Dei drikk seg ein rus i den likferdsgard,
og reknar etter kor gamall eg var.
Røder so sidan i ro um sitt,
ferduge både med meg og mitt.
- Å kunde eg lure deim kvar og ein
og verte so gamall som mose på stein!
So ynskte eg stundom med harm i sjæl;
men meir og meir vert eg like sæl.
Sjølv ventar eg på at snart eg skal døy;
eg veit eg må til; alt kjøt er som høy.
Men eitt eg hugsar som gjev meg fred:
dei eldest med tidi, dei unge med.
Og mannen som gjeng der so fast og fjong,
han fær au lære å lute eingong.
Alle desse som gløymer meg,
lyt fyrr dei veit ord av den same veg.
Og kvi skal eg syte? Eg ser og veit:
ein vinn ikkje meir i verdi enn eitt.
Ein baskar og flaksar upp og ned;
det ein vinn til slutt, er det einaste: Fred.
Og når ein trøytnar i arm og fot,
kvila fær ein alt mindre imot.
Og sig ein sistpå heilt-upp i kne,
so vil ein berre det einaste: Fred.
Livet er tungt, livet er stridt;
sæl er den som hev gjort sitt.
Barnet græt når det skal til ro;
men svevnen kjem, og svevnen er god.
: : : : : : : : : : : : : : : : : : : : :
Ja gamle blir vi alle, og så - - - -
Men i mellomtiden - nyd dagen i dag!
torsdag, februar 02, 2012
GOD FREDAGS MORGEN.
I dag sender jeg et dikt om Trondheim's Domkirke.
De av dere som har vært der husker sikkert den første
gangen dere var inne i kirken og så det svære rosevinduet,
en gave fra "Norge's kvinner". Også fasaden med hovedinngangen
og alle statuene av helgener som dekorerte hele den svære vestsiden
av kirken. Det er et enestående byggverk og også en pilegrimskirke.
Diktet i dag er tilegnet ABB i Trondheim. Hun har bidratt med mange
vakre dikt gjennom årene! En takk til henne.
Kristofer Randers dikt:
TRONDHJEMS DOMKIRKE.
Nicher og slanke Piller
fletter sig Lag ved Lag.
I spidse, svimlende Buer
hvælver sig Templets Tag.
De farvede Ruder kaster
sin Glans i den høie Hall: -
det er den hellige Olafs
vældige Kathedral!
I Norges Stortid den reiste
de stærke Mure mod Sky.
Med Taarne og Spir den kneiste
som Vagt over Nidaros By.
Dens Rad af mægtige Bisper
var Romas Forpost mod Nord,
og tusinder Sjæles Andagt
steg mod det hvalte Kor.
Men Skjæbnen sin Jernhaand knytted
og knuste det stolte Syn.
Hvad Voldsdaad og Sløvhed levned,
blev splintret af Himlens Lyn.
Hvad Rigdom og Kunst havde smykket,
blev dækket af Kalk og Grus,
og Saga glemte at drømme
om Kirkens hærjede Hus.
- Nu stiger den atter af Graven
de svundne Aarhundreders Pragt.
Med varsomme Hænder fjernes
den lappede Tiggerdragt.
De deilige Former fylder
vort Sind med et Skjønhedsskjær,
og undrende Tanken hylder
den Storhed, som talte her.
Nicher og slanke Piller
fletter sig Lag ved Lag.
I spidse svimlende Buer
hvælver sig Templets Tag.
De farvede Ruder kaster
Sin Glans i den høie Hall, -
hil være den hellige Olafs
vældige Kathedral!
Den reistes en Tid, da Korset
beiled til Sværdets Ry;
da Kirken var Lærdoms Vugge
og Kunstens fredede Ly;
da Pavernes Ban var Truslen,
som Synderne tvang til Bod,
og de stiveste Knæ sig bøied
i Bøn for Madonnas Fod.
Da svingedes flammende Kjerter
af Munke i Messesærk.
Da jublede Konger og Folk til
Korsfarernes Helteværk.
Da hvælvede Angelos Ildsjæl
St. Peters Kuppel i Rom, -
Da løfted sig ogsaa Spiret
paa Norges herligste Dôm.
- Men andre Lande er dukket
af Tidernes brusende Vand.
Troens Begeistring er slukket
og Ynglingen vokset til Mand.
De fromme Legenders Drømme
har tabt sin koglende Gru,
og det er til andre Templer,
at Aanderne søger nu.
Vi kan ikke længere knæle
for morknede Helgenben.
Men vi kan knæle for Kunstens
evige Værk i Sten.
Lad stolt det kneise som Minde
om Storhed i svundne Aar
og føre den Sagas Tale,
som nu ei længer er vor.
Thi gamle Former kan trækkes
af Glemselens Mørke frem;
men aldrig paany kan vækkes
de Tanker, som skabte dem.
Og nye Former vil fødes
til Verden ved Aandens Bliv; -
men aldrig vaagner de dødes
smuldrede Ben til Liv
: : : : : : : : : : : : : : :
HA EN GOD DAG OG EN GOD WEEKEND!
onsdag, februar 01, 2012
GOD TORSDAGS MORGEN!
For i dag har jeg funne noe uvanlig.
Et dikt om fiskeren LARS, skrevet på Engelsk av
Celia Thaxter i 1896!!!
LARS.
"Tell us a story of these Isles," they said,
The daughters of the West, whose eyes had seen
For the first time the circling sea, instead
Of the blown prairie's waves of grassy green:
"Tell us of wreck and peril, storm and cold,
Wild as the wildest." Under summer stars
With the slow moonrise at our back, I told
The story of the young Norwegian, Lars.
That youth with the black eyebrows sharply drawn
In strong curves like some sea-bird's wings outspread
O'er his dark eyes, is Lars, and this fair dawn
Of womanhood, the maiden he will wed.
She loves him for the dangers he has past.
Her rosy beauty glowed before his stern
And vigilant regard, until at last
Her sweetness vanquished Lars the taciturn.
For he is ever quiet, strong, and wise;
Wastes nothing, not a gesture nor a breath;
Forgets not, gazing in the maiden's eyes,
A year ago it was not love, but death,
That clasped him, and can hardly learn as yet
How to be merry, haunted by that pain
And terror, and remembering with regret
The comrade he can never see again.
Out from the harbor on that winter day
Sailed the two men to set their trawl together.
Down swept the sudden snow-squall o'er the bay,
And hurled their slight boat onward like a feather.
They tossed they knew not whither, till at last,
Under the lighthouse cliff they found a lee,
And out the road-lines of the trawl they cast
To moor her, is so happy they might be.
But quick the slender road-lines snapt in twain
In the wild breakers, and once more they tossed
Adrift; and, watching from his misty pane,
The lighthouse keeper muttered, "They are lost!"
Lifted the snow: night fell; swift cleared the sky;
The air grew sharp as death with polar cold;
Raged the insensate gale, and flashing high
In starlight keen the hissing billows rolled.
Driven before the winds incessant scourge
All night they fled, -- one dead ere morning lay.
Lars saw his strange, drawn countenance emerge
In the fierce sunrise light of that drear day,
And thought, "A little space and I shall be
Even as he," and, gazing in despair
O'er the wide, weltering waste, no sign could see
Of hope, of help, or comfort, anywhere.
Two hundred miles before the hurricane
The dead and living drove across the sea.
The third day dawned. His dim eyes saw again
The vast green plain, breaking eternally
In ghastly waves. But in the early light,
On the horizon glittering like a star,
Fast growing, looming tall, with canvas white,
Sailed his salvation southward from afar!
Down she bore, rushing o'er the hills of brine,
Straight for his feeble signal. As she passed,
Out from the schooner's deck they flung a line,
And o'er his head the open noose was cast.
Clutching with both his hands the bowline knot
Caught at his throat, swift drawn through fire he seemed,
Whelmed in the icy sea, and he forgot
Life, death, and all things, -- yet he thought he dreamed
A dread voice cried, "We've lost him!" and a sting
Of anguish pierced his clouded senses through;
A moment more, and like a lifeless thing
He lay among the eager pitying crew.
Long time he swooned, while o'er the ocean vast
The dead man tossed alone, they knew not where:
But youth and health triumphant were at last,
And here is Lars, you see, and here the fair
Young snow-and-rose-bloom maiden he will wed.
His face is kindly, thought it seems so stern.
Death passed him by, and life begins instead,
For Thora sweet and Lars the taciturn.
Source: All three poems from "The Poems of Celia Thaxter", Houghton Mifflin Co , NY & Boston, 1896
HA EN GOD DAG.
