Dagens Dikt
Et daglig dikt til glede.søndag, oktober 31, 2004
GOD MANDAGS MORGEN !
Jeg liker å begynne uken med noe morsomt
Her er et dikt av Hans Børli - sendt inn av O.J.-en leser.
Jeg synes det er ganske fornøyelig:
VISE FRA TøMMERSKOGEN.
Her er det kalt og kusli, Kal,
me` snø og sno frå nol,
men langt i sør fins varme land,
me`palmesus og sol.
Der skulle vi ha vøri, Kal -
vi skulle reist i fjol.
Du har vel hørt om Syden, Kal,
det kokospalma står
så lang og slank at toppen opp
i sjølve himlen når.
Der skulle vi ha vøri, Kal,
me`tigersvansen vår.
Der vekser brø`på trea, Kal -
- ja. tru meg om du kan -
og alle drekker palmevin
av store fempott-spann.
Der skulle vi ha vøri, Kal,
da hadde det gått an.
Der fins det fine jenter, Kal,
dom danser rundt i ring
me`blomst i hår og strå om lend
og ellers ingenting,
Der skulle vi ha vøri, Kal,
hos Lola og Lu-Ping.
Du sitter stur og stille, Kal,
du jomter på et skrå. -
Det er så langt tel sydens vår
og palmekysten blå.
Der ska`vi aldri komma, Kal -
det kan du banne på.
Med det, ha en GOD DAG og
en RIKTIG GOD UKE.
torsdag, oktober 28, 2004
GOD FREDAGS MORGEN.
Som dere som leser Dagensdikt.com
vet er jeg ikke noen særlig beundrer av
moderne dikt.
Men det betyr ikke at andre ikke er det.
Så derfor sender jeg noen slike dikt fra
tid til annen. (Men ikke altfor ofte.)
Her er
Harald Sverdrup.(1923-)
STJERNESTUND
Nå vandrer
verdens sentrum
gjennom oss
og stiller stormen
bak vårt ansikt,
smerten ringer lydløst
i vårt siste tilflukssted,
og brødet på vårt bord,
glasset med sin blomsterkvist,
messinglysestaken
og vår barndoms billedbøker
lyser i en skjønnhet
uten skygge.
Ett ansikt er vi,
lyttende til samme tanker.
Du står bak min hud
og jeg er bak din
i denne stjernestund
med liv og død
av samme hånd.
Kanskje dette dikte gir deg noe?
Jeg vet ikke, men håper der.
HA EN GOD DAG!
GOD TORSDAGS MORGEN.
I dag sender jeg et lite dikt av Einar Økland.
Jeg skjønner ikke noe av det,
men hvis noen av dere som leser
Dagens dikt forstår hva han
mener, send meg en e-post
(gaapaa@yahoo.com)
Einar Økland.
DET MÅ SEIAST.
Tei med din von.
Tal med di hand.
Ikkje tell stjerner.
Tel sand!
Gløym du har kjærleik,
hugs du har hat.
Ikkje lag songar.
Lag mat!
Munnar skal mettast.
Krefter skal strøyme.
Når alle er vakne,
då skal vi drøyme!
Og med det
HA EN GOD DAG !
tirsdag, oktober 26, 2004
GOD ONSDAGS MORGEN !
Rolf Jacobsen er en forunderlig dikter.
Her er ett av mine favorittdikt fra hans side:
ANDERDELEDESLANDET.
Det er langt dette Anderledeslandet.
Nordover, nordover uten ende.
Øygarden blåner seg endeløst ut i havet.
Vi stuer oss sammen der det finns jord og utkomme,
tettbygd i smale daler.
Men ovenfor dem ruger ensomhetene,
-Europas Tibet, høyhimlet, tystog nesten endeløst, som tankene.- - - - -
Tiden er vond, hverdagene krever sitt.
Gatetrengsel, blodslit og kummer.
Men vi ble født i dette landet,
avlet av fjell og hav i tidens grålys.
Et strengt, nesten nådeløst hjem,
ingen mangelpå ørefiker her.
Men det ble da folk av oss tilslutt,
båtfolk fra først av, herskere
over hele Nordatlanteren.
Og nå plukker vi gullpenger opp fra havbunden
og hjemmet vårt går oss langsomt av minne.
Veiene er så lange her og det er bratte bakker.
- - - - -Men det ligger der enda.
Digernorge,sjøvasket og tungt,
med travelhet, regntåker og tinder.
Søker du opp til dem –
med utsynet og himmellyset
så ikke bli deroppe,
eller drøm deg bort
for vi venter på nevene dine,
og godviljen.
Det er en tid av nød og vi er en del av verden.
Men fra et anderledes land
som ingen herremenn riktig har fått has på.
Så vi bukker ikke så dypt som naboene,
det var for bratt her.
Ypperlig !
HA EN GOD DAG!
mandag, oktober 25, 2004
GOoD TIRSDAGS MORGEN.
Jeg liker den lille "o"en som snek seg inn blant
alle de store bokstavene i dagens hilsen.
Det er alltid hyggelig når en liten en sånn
sniker seg inn. Det krydrer livet litt - liksom.
Aasmund Olavson Vinje er dessverre for lite
kjent blant dagens ungdom. De burde ha lest
han Ferdaminne. Jeg hygger meg alltid når jeg
leser dem.
Her er et av de vakreste kjærlighetsdiktene
som noensinne er skrevet på norsk.
DEN DAG KJEM ALDRI.
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.
Du leikar kringum meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du stødt meg fylgjer på ferdi mi,
som skyggen gjeng etter soli si.
Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett på stolen og vil meg tee
men snart eg sig atter ende ned.
Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar,
når sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk, og trur det må væra du.
I kvar som gjeng og som rid og køyrer:
d'er du eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.
Jeg håper du og har hatt det slikt engang.
Og nå - kanskje igjen ?
Kos deg med diktet og
Ha en God Dag !
søndag, oktober 24, 2004
GOD MANDAGS MORGEN.
På slutten av 50-tallet var vi en liten gruppe dengang
som hang sammen i Den Internasjonale Studentklubben
i Urbygningen på Universitetet i Oslo. Jeg var formann.
I den lille gruppen av gjengangere som alltid stakk innom
var to som ble poeter. Kate Ness,som døde altfor tidlig,
og Stein Mehren.
Her er ett av Stein Mehren’s dikt
REGN STANSER.
Regn stanser. Og vi våkner
Med store og klare blikk ligger vi
på bunnen av oppvåknings kilde
Kjølige, svale, uavbrutt veller vi frem
i natten . . .. alle sanser antennes
til høy klar flamme. Og huden lytter
Hører vi gresset ? Det ringer
oss inn til en stor og sval ømhet
mellom oss av klokker
Alle legemets vinduer springer opp
så himmelen kan trenge inn
Og stjernene springer ut, vidtåpne
store og kjølige som blomstene
Stanset regnet . . . .Er vi våkne helt inn . . .
Våre blikk møtes
dyppet i en av regnets kjølig-svale stjerner
og lagt inntil hverandre
som store og meget klare billeder....
HA EN GOD DAG.
torsdag, oktober 21, 2004
GOD FREDAGS MORGEN.
Her er en hyggelig hilsen fra B., en
Trondheimsvenninde.
Syns Oslosangen var ganske stusslig,
her kan du lese en som er noe bedre
men den er ikke helt perfekt den heller.
(Forstår du trøndersk?)
Trivelige Trøndelag.
De hi sæ no heilst som så
at ein længte te det sted
ein vaks opp da’n va liten
ein minns alt som følle med det
og skoill du nå vårrå født
på ein plass i Trøndelag,
da veit vi at din skjebne
va i godlag denne dag.
Vi kjenne det barske hav
der det bryt på i fra væst
og der det blir te alvor
eilst når stormen hærje som værst.
Men tross slekt eit alvorsdrag
kainn vel knapt no’ vakrar gi’s
enn kysten her ein stille dag
og da i solgangsbris.
Te fjells vil vi gjerne dra
for der føle vi oss fri,
når vi med feskestanga
følle opp en eldgammel sti.
Ein slik god og vektig arv
ber du oss ivareta,
du trivelige Trøndelag
og svaret må bli ja !
Det e med ei sekker haind
din natur e skapt her nord
for mellom fjell og havet
dørke vi din fruktbare jord.
Men ska det få vårrå slik
må vi vern om det i dag,
så slekta etter oss kainn
trives her i Trøndelag.
Litt bedre ja enn Oslosangen.
HA EN GOD WEEKEND.
onsdag, oktober 20, 2004
GOD TORSDAGS MORGEN.
I dag tittet jeg gjennom Allsangbok Nr. 2 fra 1950
for å se om det var noen dikt der jeg likte.
Og så fant jeg OSLOSANGEN.
Jeg har aldri visst at det var noe så fint som
Oslosangen. Men her kommer den.
Den er skrevet av N. C. Vogt.
OSLOSANGEN.
Det ere vår egen by!
Så fast og trygt du hviler i dine åsers ly.
Snart høyt og blått, snart tåkegrått.
Og det er storting, det er slott
og gamle Akershus
i fjordens bølgebrus.
Hvor så du slik en vår!
Det er som isen smelter i sang om lyse kår.
Hvor så vi slikt et strålevær!
Det risler her, det blinker der....
Og var min fiende du,
så har jeg glemt det nu.
Fra vår til senest høst,
Fra sommer frem til vinter støtt samme livets røst:
Her er den slagplass hvor vi strir.
Her er vårt hjem, og hjemmet gir
med virkelysten hånd
vi av vår kraft, vår ånd !
Ikke rar poesi, etter min mening. Heller et dårlig rimeri.
Men se det, fortjener kanskje vår hovedstad ????
I alle fall
HA EN GOD DAG !
tirsdag, oktober 19, 2004
GOD ONSDAGS MORGEN !
I dag et dikt av den danske dikteren J. Ottosen.
Det regnet i dag og derfor husket jeg dette diktet.
DET HAVER SÅ NYLIGEN REGNET.
Det haver så nyligen regnet,
det har stormet og pisket i vor lund.
Frø af ugræs er føget over hegnet,
åg på nakke og lås for vor mund.
Årets løb har sin lov,
der ble lyst i vor skov,
ak hvor kort,
indtil alt er stormens rov.
Det har regnet - men regnet gav grøde,
det har stormet - men stormen gjorde stærk.
Som de tro'de, at skoven alt var øde,
så de vårkraftens spirende værk.
For de gamle, som faldt,
er der ny overalt,
de vil møde,
hver gang der bliver kaldt.
Og de tro'de, at hjertebånd kan briste,
og de tro'de, at glemmes kan vor rett!
De skal vide, de aldrig ser de sidste,
de skal vide, at ingen bliver træt.
Thi som årene randt,
sås det: båndene bandt,
kræfter fødtes for kræfterne,
som svandt.
De kan spærre med farver og med pæle,
de kan lokke med løfter og med løn,
-fælles sprog giver vor tanker mæle,
fælles vilje gør kampdagen skøn.
Nye stridsmænd skal der,
nye stridmænd skal her
slutte kreds om den fane,
vi har kjær.
Ja -- det haver så nyligen regnet,
og de træer de drypper endnu,
mangen eg er for uvejret segnet,
men endda er vi frejdige i hu;
viger ej ud af spor,
for vi kender det ord:
Det har slet ingen hast
for dem, som tror.
Diktet viser til tyskernes invasjon av Sønder Jylland.
HA EN GOD DAG !
GOD ONSDAGS MORGEN !
I dag et dikt av den danske dikteren J. Ottosen.
Det regnet i dag og derfor husket jeg dette diktet.
DET HAVER SÅ NYLIGEN REGNET.
Det haver så nyligen regnet,
det har stormet og pisket i vor lund.
Frø af ugræs er føget over hegnet,
åg på nakke og lås for vor mund.
Årets løb har sin lov,
der ble lyst i vor skov,
ak hvor kort,
indtil alt er stormens rov.
Det har regnet - men regnet gav grøde,
det har stormet - men stormen gjorde stærk.
Som de tro'de, at skoven alt var øde,
så de vårkraftens spirende værk.
For de gamle, som faldt,
er der ny overalt,
de vil møde,
hver gang der bliver kaldt.
Og de tro'de, at hjertebånd kan briste,
og de tro'de, at glemmes kan vor rett!
De skal vide, de aldrig ser de sidste,
de skal vide, at ingen bliver træt.
Thi som årene randt,
sås det: båndene bandt,
kræfter fødtes for kræfterne,
som svandt.
De kan spærre med farver og med pæle,
de kan lokke med løfter og med løn,
-fælles sprog giver vor tanker mæle,
fælles vilje gør kampdagen skøn.
Nye stridsmænd skal der,
nye stridmænd skal her
slutte kreds om den fane,
vi har kjær.
Ja -- det haver så nyligen regnet,
og de træer de drypper endnu,
mangen eg er for uvejret segnet,
men endda er vi frejdige i hu;
viger ej ud af spor,
for vi kender det ord:
Det har slet ingen hast
for dem, som tror.
Diktet viser til tyskernes invasjon av Sønder Jylland.
HA EN GOD DAG !
GOD TIRSDAGS MORGEN.
Dagens lille dikt er sent inn av en
Trondheim's venninde. Tusen takk !
Når hausten kjem
og kulden kjem
og kveldane blir myrkje
sitt eg ved elden
og hullar min song –
held liv i kvida
manar fram solminne.
Olav H. Hauge
HA EN GOD DAG !
søndag, oktober 17, 2004
GOD MANDAGS MORGEN !
Vi begynner uken med et mer moderne dikt av
Rolf Jacobsen
SIGNALER.
Det er ikke
bilhjulets smatt over regnvåt asfalt
som er byens signaler.
Det er ikke
melkevognens gniss mot fortaugskanten
i overskyede morgener. Pilende tog.
Det er ikke
lysreklamenes stille flam-flam
over de levende elver
eller buelampenes glitrende
perlebånd.
Ikke glassets klirr
i store larmende restauranter.
Dampskibenes rå tut på havnen,
to korte og et langt, to korte og et langt.
Det er ikke natt-trikkens
døvende sang mot gater du ikke kjenner.
Saksofonen i femte etasje.
Nei-
Byens signaler,
byens jagende pulsslag
vil du fornemme en natt:-
den natt
du første gang
går ensom og uten håp,-
stige som gjaldende hån bak dig
fra gatenes sten:--Dine egne klaprende fottrin.
HA EN GOD DAG OG EN GOD UKE !
torsdag, oktober 14, 2004
GOD FREDAGS MORGEN OG GOD WEEKEND !
I dag sender jeg et lystelig dikt av den geniale danske
poeten Piet Hein.
DEN FARVEDE VERDEN.
Muldvarpen dypt i sin nattmørke gang,
fra solen og dagen vendt bort,
grynted en underlig sortsynet sang,
om at verden var ravende sort.
Musen, som bygged i visnende løv
sin blad-rede lukket og lun,
peb på en vise blandt smuldrende støv,
om at verden var efterårsbrun.
Blodcellen inde i årenes net,
som strømmed i bankende stød,
bruste en hymne, som aldrig blir træt
om at verden var glødende rød.
Fuglen i skovenes trækronehvelv,
hvor lys er som lys i en brønd,
fløjted en kort melodi for sig selv,
som forkyndte, at verden var grøn.
Fisken i havet med skæl-panser på
og haren i kornmarkens skjul
nynned, at den var naturligvis blå
og selvfølgelig simpelthen gul.
Menneskene gik under skyer af grått
i rugende selvmordshumør.
De svarede blot, at DE viste det godt:
Verden var uten kulør.
Men højt gennem himlens dugdråbede rum
slog regnbuen blænende bro.
Og verden stod spejlet i hvert af dens bånd.
Og regnbuen - regnbuen lo.
Ja, dette diktet gjorde meg i godt humør.
Håper det samme blir for deg.
HA EN GOD DAG OG EN GOOOOD WEEKEND.
GOD FREDAGS MORGEN OG GOD WEEKEND !
I dag sender jeg et lystelig dikt av den geniale danske
poeten Piet Hein.
DEN FARVEDE VERDEN.
Muldvarpen dypt i sin nattmørke gang,
fra solen og dagen vendt bort,
grynted en underlig sortsynet sang,
om at verden var ravende sort.
Musen, som bygged i visnende løv
sin blad-rede lukket og lun,
peb på en vise blandt smuldrende støv,
om at verden var efterårsbrun.
Blodcellen inde i årenes net,
som strømmed i bankende stød,
bruste en hymne, som aldrig blir træt
om at verden var glødende rød.
Fuglen i skovenes trækronehvelv,
hvor lys er som lys i en brønd,
fløjted en kort melodi for sig selv,
som forkyndte, at verden var grøn.
Fisken i havet med skæl-panser på
og haren i kornmarkens skjul
nynned, at den var naturligvis blå
og selvfølgelig simpelthen gul.
Menneskene gik under skyer af grått
i rugende selvmordshumør.
De svarede blot, at DE viste det godt:
Verden var uten kulør.
Men højt gennem himlens dugdråbede rum
slog regnbuen blænende bro.
Og verden stod spejlet i hvert af dens bånd.
Og regnbuen - regnbuen lo.
Ja, dette diktet gjorde meg i godt humør.
Håper det samme blir for deg.
HA EN GOD DAG OG EN GOOOOD WEEKEND.
GOD TORSDAGS MORGEN !
Her et dikt av en av mine
favoritt poeter:
Inger Hagerup.
JEG GIKK MEG VILL I SKOGENE----
Jeg rømte fra min elskede,
jeg sa mitt hus farvel,
jeg vandret landeveiene
alene med meg selv.
Jeg gikk meg vill i skogene,
og nå er det blitt kveld.
Og langs de bleke stiene
er mange bål brent ned.
Her haster andre videre,
her haster de avsted,
mot fjellene, mot stjernene,
mot glemsel og mot fred.
Jeg gikk meg vill i skogene
og natten stunder til.
Nå vil jeg tende opp igjen
en annens gamle ild
og siden følge sporene
hvor også han for vill.
HA EN GOD DAG!
tirsdag, oktober 12, 2004
GOD ONSDAGS MORGEN !
I dag har jeg lyst til å sende litt lettere kost.
Her kommer et morsomt dikt av "Sørlandets dikter"
Vilhelm Krag (1871-1933)
KRØLLANE.
Jeg veid 'kje noe så forførande
som skjælvekrøller bag ørane,
og noe så nydelig som pandehår
av det, der helt ned til øiane går,
nei, det fin's 'kje!
Jeg synes det er lide forstå'anne
at sligt på jord kan bli gå'anne.
Men sandelig trefte jeg forleden dag
ei rund lida tulle presis i min smag
å, du storhed!
Og guld det hadde hu' i tennane
og røde ringer på hendanne.
Og frønsker på siane. Og parasol!
Og fløielses kjole så kålsvart som måll.
Og så tøisko!
Og tenk så hedder hun Anunzia,
og faren er skredder utpå Lundsia.
Og hu' er vellugtandes som sherravin
og hun står hos Berbom og kan violin
så merkverdig.
Men likevel har jeg det forterande,
for hun og en anden er spaserande.
Men aldri så glemmer jeg de krøllane,
ånnå du! så hu' var fortrøllande
når de skjelva.
Håper dette lille diktet vil lyse opp dagen,
så ha en God Dag !
(og fortell dine venner om dagensdikt.com)
mandag, oktober 11, 2004
GOD TIRSDAGS MORGEN.
Gunnar Reiss-Andersen er vel relativt
ukjendt for de fleste. Han skrev en god
del dikt under krigen 1940-1945.
Livets Lys er vel kanskje en refleksjon på
den tiden hvor døden var nær for de fleste.
LIVETS LYS
Det kan tenkes at de døde
møter dype ensomheter,
ennå større ensomheter
enn de finnes på vår jord.
Driften imot evigheten
dør kan hende i de døde,
og små øyeblikk i livet
står som stjernelys for dem.
Ikke livets store stunder
tror jeg da en sjel vil savne,
ikke det som slekter minnes
av de dødes døde liv.
Men små øyeblikk som lyser
som en lys natts ene stjerne,--
halvt usynlig er den
døgnets dyre kjerne.
Kanskje klare sommerkvelder
som så lykkelig var like
at de salig faller sammen
blir det ene i ditt liv.
Sommerkvelden. Veien flyter
som en flod av fred i kornet.
Du går hjem og du er ventet.
Være ventet og gå hjem….
Fantes det da noe bedre?
Nei, i døden vil du minnes,
hvis du minnes – dette ene:
Være ventet, – komme hjem.
Kanskje noe godt på bordet
viste at hun tenkte på deg?
Kanskje noen flere tanker
ble til blomster ved din plass.
Tenne lampen ? Ja, vi ser jo….
Jo, -- i grunnen, -- tenn den minste.
Se, din hustru, -- sier lampen.
Alt er hennes, hun er din.
Skal forglemmegeien glemmes
for den går i ett med himlen ?
Lykken er en hverdagsaften.
Gjør det livet mindre rikt?
Hvis de døde savner noe,
er det dette de må savne.
Ja, jeg vet at det er dette,--
og er enda ikke død.
- - - - -
Litt trist, kanskje, men et dikt til ettertanke.
HA EN GOD DAG !
søndag, oktober 10, 2004
GOD MANDAGS MORGEN !
Rolf Jacobsen er en forunderlig dikter.
Her er ett av mine favorittdikt fra hans side:
ANDERDELEDESLANDET.
Det er langt dette Anderledeslandet.
Nordover, nordover uten ende.
Øygarden blåner seg endeløst ut i havet.
Vi stuer oss sammen der det finns jord
og utkomme,tettbygd i smale daler.
Men ovenfor dem ruger ensomhetene,
-Europas Tibet, høyhimlet, tyst
og nesten endeløst, som tankene.- - - - -
Tiden er vond, hverdagene krever sitt.
Gatetrengsel, blodslit og kummer.
Men vi ble født i dette landet,
avlet av fjell og hav i tidens grålys.
Et strengt, nesten nådeløst hjem,
ingen mangel på ørefiker her.
Men det ble da folk av oss tilslutt,
båtfolk fra først av, herskere
over hele Nordatlanteren.
Og nå plukker vi gullpenger
opp fra havbunden og hjemmet vårt
går oss langsomt av minne.
Veiene er så lange her og det er bratte bakker.- - - - -
Men det ligger der enda.
Digernorge, sjøvasket og tungt,
med travelhet, regntåker og tinder.
Søker du opp til dem – med utsynet og himmellyset
så ikke bli deroppe, eller drøm deg bort
for vi venter på nevene dine, og godviljen.
Det er en tid av nød og vi er en del av verden.
Men fra et anderledes land
som ingen herremenn riktig har fått has på.
Så vi bukker ikke så dypt som naboene,
det var for bratt her.
Ja, jeg tror nok de fleste nordmenn vil føle seg
enige med grunnideen i dette diktet.
HA EN GOD DAG OG EN GOD UKE.
torsdag, oktober 07, 2004
GOOD FRIDAY MORNING.
Her kommer ennu et dikt av Emil Boysen.
Jeg har ikke lest noe særlig fra hans hånd
tidligere og liker mye av det han har skrevet.
Litt maroder, kanskje - men likevel.
EN HØSTDAG.
Her røber ingen ændring tidens gang,
og høstens bittre smak på tungen stanser.
Her venter livet, lammet, dagen lang,
og venter vaktsomt undergivne sanser.
En vogn står glemt ved havehusets dør,
og rolig-gulblekt skimrer hestens flanke,
lik, mykt bak luftens drømmetunge slør,
et kjærtegn lindrende den matte tanke.
Den dag som sturer mellem parkens snar
og uten strøm-sug kjøler kinn og panne,
er lik en bunnløs innsjø, hvitlig-klar,
der blikket flyter langsmed tyste strande:
Et jordes leverbrune – rustgrå skjær
og glinsende libellegrønne plener
innimot steile skumrings-lodne trær
som sovende i dis-tungt lys sig læner....
Det er som verden viljebundet står
og VET sin taushet ut-kring blikkets vandring.
Slik luter Den som ikke selv formår
urørlig mot en kommende forandring.
Men ingen luftning våkner høi og sval,
og intet løv er ennu falt mot mulde....
Blott gartnerpikens violette sjal
glir gjennem mulmet lik en vellyst-kulde.
HA EN GOD DAG.
onsdag, oktober 06, 2004
GOD TORSDAGS MORGEN.
Jeg fortsetter med Emil Boysen og dette vakre diktet.
ALDERDOMMEN.
Da vi var unge, sat vi ofte som nu
alene i mørket, som ennu er det samme;
huset var stilt, og store fremmende tanker
gjestet vort vemod, og våre famlende ord
(dine og mine; vi vilde dele Alt)
søkte med sky undring at tyde vor skjebne—
kjærligheten og døden.
Også ikveld kommer hellige tanker hjem
til vore stille sind: at dine blomster
har friske skudd, at stuen er ren og ryddig,
at kanarifuglen kan blunde trygt
bak gardinet hvor måneskinnet drømmer;
at vi er nær hinnanen, og at din trette hånd
kan finne min i mørket.
Ha en God Dag !
tirsdag, oktober 05, 2004
GOD ONSDAGS MORGEN!
Fra San Francisco fortsetter jeg med
Emil Boysen.
RAST VED RINNENDE VANN.
Trett er vort hjerte ikke,
men dagen er blitt kveld.
Vi stanser. Gjennem vor taushet
toner vannenes væll.
Vi hører i elve-susen
at evigheten er nær.
Vi fødtes til jorden. Vi møttes.
Vi hadde hinannen kjær.
Om litt kan vi intet høre
--dette er Alt vi vet.
Vannet skal videre bruse
Gjennem all evighet.
* * * * * * *
Men hvem gidder å tenke på døden
når det er klarvær og varm sol og
blomstrende trær utenfor døren.
California er deilig !
HA EN GOD DAG.
(Det skal i hvert fall jeg.)
mandag, oktober 04, 2004
GOD TIRSDAGS MORGEN !
Igjen en liten perle av
Inger Hagerup.
JEG TROR.
Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.
Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.
Jeg tror på drømmer som en hører til.
I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.
La natten føre meg bestandig frem.
Et sted i mørket står en dør på klem.
Et sted på grensen mellom ånd og kropp,
et sted hvor selve tiden sier stopp
-- der skulle vel mit hjerte flamme opp --?
Hør ikke på meg. Alle mine ord
Er farlige profeter, falske spor.
Jeg er en ganske annen enn du tror.
HA EN GOD DAG !
(I morgen reiser jeg til San Francisco for en uke,
men skal likevel prøve å sende Dagensdikt !!!)
søndag, oktober 03, 2004
GOD MANDAGS MORGEN !
Olaf Bull (1883-1933) er en av de fremste
poetene vi har fostret. Du kan føle intensiteten
i diktene hans og nærheten i det han skriver.
Få av vore diktere har maktet et så poetisk
språk som Olaf Bull. Bare ”hør” og føl diktet
METOPE.
Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!
Du solbevægede sværmerske! Med panden
pikelig vendt mot kveldens bleke guld,
vender du mildt en himmel mot en annen,
liksaa lys og øm og løndomsfuld!
Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til ett: at hugge ind
i mindets trodsige sten en myk metope
over dit vare, omridsømme sind!
Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter
til sommersjøens luftige bølgesprut!
Vi føler det fromt, at kveldens stillhet flytter
sin tonende grændse altid længer ut!
Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake
bak rødmende lunde, gyldne kirkespir –
og luftens lysende bølger synker svake,
som bækker af sol fra bjergene, som blir!
Aaserne blaaner. Stjernerne er nære!
De sidste skyer skynder sig hjem tilkvelds!
Engen har andagt – op af luftens fjære
stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,
aander en vind i rugens sølvgraa pels!
Gjennem dit blik en varm og dyp
beaanding-
midt i et mulm af blaat kan øiet faa
et drivende stænk, en fugtig glans af
honning.
og stille spør jeg:”Ven – hva tænker
du på?”
”Jeg tenker paa kvelder som denne, jeg
ikke faar lov til at leve –
paa modne marker, som bruser af korn,
uten mig!
Paa rørende, lette smaating: Aks som
knækkes,
veier i sjøen, bleke seil derute,
bølger, som strømmer mot stranden uten
mig!
Hverdagen, ven, som mildt blir til bak
graven,
tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,
kommende kvelder her i sommerhaven,
uten mit sind mot dit, tænker jeg på!
Det hele fyller mit øie som en taare,
jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!
Alle de ting, som nu ikveld er vore - -
om faa, berusende aar staar stunden fore,
da taakerne glir, og øiet kan se klart!
Aa, elskede, se, hvor dyp og sort en fjære!
Saa underlig stranden blev, da vandet falt!
Mon rædselens kveld er fjærn, da vi skal
være
en styggere strand end den, forladt af alt?
Allikevel er det et sødt og saligt under,
at engene her, med korn og krat og trær,
og bjergene bak, saa dypt som blikket
bunder,
dugges saa sødt af vore smaa sekunder - -
bare den bjærken der, hvor v o r den er!
Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen
ligger i græsset støt, og stadig staar
de svære hesjestængerne op i rognen
og grøften er grøn som før, i alle aar!
Aa ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,
vilde jeg bli til vangen her, med hø,
til bjærken der, med stjernerne i, og bjærget,
bare for slik, paa annen vis, at værge
den hellige haven vor, for det: at dø - - !
Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at
trykkes
er snart den eneste glimt af haab, jeg vet - -
den hastige, hete straalestund, det lykkes
at vække i mig en annen evighet!
Og jeg, en levende mand, paa jorden
hjemme,
en tydelig mand af kjød, fra taa til top,
kan, svimmel og sky, i favnen min
fornemme,
noget, som bare er blik og sind og stemme,
i smertelig angst og anelse løst op!
Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at
stryke
dit duftige haar, med haanden din i min - -
og, øie til øie saan, staar Pan og Psyke
foran et hav af korn, i stjerneskin!
HA EN GOD DAG!
(og husk å se på helsetips.com)
