left lapel  
bow tie


Dagens Dikt

Et daglig dikt til glede.


onsdag, november 26, 2003
 
GOD TORSDAGS MORGEN!

Vi skifter over til: dagensdikt.com.

Dette kommer til a ta noen dager.
Tilbake mandag. Beklager.





tirsdag, november 25, 2003
 
GOD ONSDAGS MORGEN. -
min datter Seline's fødselsdag.


Gunnar Reiss-Andersen er vel relativt
ukjendt for de fleste. Han skrev en god
del dikt under krigen 1940-1945.
Livets Lys er vel kanskje en refleksjon på
den tiden hvor døden var nær for de fleste.

LIVETS LYS

Det kan tenkes at de døde
møter dype ensomheter,
ennå større ensomheter
enn de finnes på vår jord.

Driften imot evigheten
dør kan hende i de døde,
og små øyeblikk i livet
står som stjernelys for dem.

Ikke livets store stunder
tror jeg da en sjel vil savne,
ikke det som slekter minnes
av de dødes døde liv.

Men små øyeblikk som lyser
som en lys natts ene stjerne,
--halvt usynlig er den døgnets
dyre kjerne.

Kanskje klare sommerkvelder
som så lykkelig var like
at de salig faller sammen
blir det ene i ditt liv.

Sommerkvelden. Veien flyter
som en flod av fred i kornet.
Du går hjem og du er ventet.
Være ventet og gå hjem….

Fantes det da noe bedre?
Nei, i døden vil du minnes,
hvis du minnes – dette ene:
Være ventet, – komme hjem..

Kanskje noe godt på bordet
viste at hun tenkte på deg?
Kanskje noen flere tanker
ble til blomster ved din plass.

Tenne lampen ? Ja, vi ser jo….
Jo, -- i grunnen, -- tenn den minste.
Se, din hustru, -- sier lampen.
Alt er hennes, hun er din.

Skal forglemmegeien glemmes
for den går i ett med himlen ?
Lykken er en hverdagsaften.
Gjør det livet mindre rikt?

Hvis de døde savner noe,
er det dette de må savne.
Ja, jeg vet at det er dette,
--og er enda ikke død.

Litt trist, kanskje, men et dikt til ettertanke.

HA EN GOD DAG !





mandag, november 24, 2003
 
GOD TIRSDAG MORGEN !


"Alle" kjenner vel Bjørnstjerne Bjørnson's salme
ÆRE DET EVIGE FORÅR TIL LIVET.
Likevel, det kan være godt å nyde det enestående
diktet om igjen. Jeg synes at jo mer vi vet om
det største og det minste jo riktigere er diktet hans.


Ære det evige forår i livet
som allting har skapt!
Oppstandelsens morgen det minste er givet,
kun former går tapt.
Slekt føder slekt,
stigende evne den når;
art føder art
i millioner av år.
Verdner forgår og oppstår.

Intet så smått at ei finnes et mindre,
ingen kan se.
Intet så stort at ei finnes et større
bortenfor det.
Krypet i jord –
berge jo bygge det kan.
Støvet som for,
eller det skyllende sand,
riker har gunnlagt en gang.

Uendelig alt, hvor det minste og største
løper i ett.
Ingen kan skue det siste, - det første
ingen har sett.
Ordenens lov
bærer det alt i sin favn;
frukt og behov
føder hverandre, vårt savn
møter det samledes gavn.

Evighets avkom og frø er vi alle.
Tankene har
røtter i slektenes morgen; de falle,
spørsmål med svar,
fulle av sæd
over den evige grunn;
derfor deg gled
at du en svimlende stund
økede evighets arv!

Bland deg med livsfryden, du som fikk være
blomst i dens vår,
nyte et døgn til det eviges ære
i menneske-kår,
yte din skjerv
inn til det eviges verv,
liten og svag
ånde et eneste drag
inn av den evige dag!


HA EN GOD DAG !





fredag, november 21, 2003
 
GOD LØRDAGS MORGEN OG GOD WEEEK END!

Igjen sender jeg et dikt av Inger Hageru,p.
Hun var vel ingen stor dikter, men likevel
skrev hun mange gode, lette dikt-rimerier
som alltid er lettleste og også kanskje gir
noe til ettertanke. Jeg liker dette diktet:

DET VAR NOE SOM HENDTE ENGANG.

Det var noe som hendte engang
-- jeg vet ikke når –
en deilig og bristende sang
om en spindelvevsvår.

Det var noe – jeg vet ikke hvad –
som fylte mitt sinn
med bittesmå blomster og blad
og en duftende vind.

Det var noe som verket så rart
i hjertet et sted
når kvelden kom lydløst og vart
med skygger og fred.

Hvad var det jeg drømte om da?
susende trær,
roser i glødende rad,
stjernenes hær.

Og over det hele var DET
en drøm om en drøm,
som kirsebærsblomstenes sne
luftig og øm.

-- Det var noe som hendte en gang
som aldri har hendt.
Hvem fanger den skinnende sang
som livet har tendt ?

HA EN GOD DAG !





torsdag, november 20, 2003
 
GOD FREDAGS MORGEN !

I dag sender jeg først et lite dikt AV Einar Økland.
Jeg skjønner ikke noe av det, men hvis noen av
dere som leser Dagens dikt forstår hva han
mener, send meg en e-post (gaapaa@yahoo.com)


Einar Økland.

DET MÅ SEIAST.

Tei med din von.
Tal med di hand.
Ikkje tell stjerner.
Tel sand!

Gløym du har kjærleik,
hugs du har hat.
Ikkje lag songar.
Lag mat!

Munnar skal mettast.
Krefter skal strøyme.
Når alle er vakne,
då skal vi drøyme!

x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x

Jeg sender også et "dikt," av den
kjendte Russiske dikteren
Jevgenij Jevtusjenko, i gjenndiktning
av Martin Nag.

STALINS ARVINGER AV

Marmoren tidde. Glasset i kisten
lyste taust. Og vaktene stod tause,
bronse-brune av vinden.
Det var som om kisten åndet.
En pust sivet ut av en sprekk,
da man førte ham ut fra Mausoleet.
Kisten ble båret langsomt,
den berørte nesten bajonettene.
Også han var taus, men truende taus.
Han lot som om han var død. Men -
han knyttet sin balsamerte hånd og
presset seg mot sprekken:
Han ønsket å merke seg dem som bar ham ut,
- ferske rekrutter fra Kursk og Rjasan-distriktet.
Så kunne han seinere, da han hadde samlet krefter
og atter var oppstått fra de døde, oppsøke
alle som han hadde noe uoppgjort med.
Han pønsket på noe. Men foreløpig
hadde han bare lagt seg
for å hvile en stund.

- Jeg vender meg her med en bønn
til vår regjering: Fordoble,
ja, tredoble vaktholdet ved denne kisten,
så at Stalin aldri kan gjenoppstå,
og med Stalin - fortiden.
Jeg tenker slett ikke dermed på
alt edelt og vakkert i fortiden,
markert av Den transsibirske jernbane,
reisningen av Magnitogorsk,
erobringen av Berlin.
Jeg tenker på begrepet ”fortid”
i en konkret betydning:
likegyldighet for folkevelferd,
falske beskyldninger,
arrestasjoner av uskyldige.
Vi sådde vår åkerjord,
vi smeltet stål på ærlig vis,
vi kjempet ærlig som soldater.
Men han var redd oss. Han trodde
på det store målet. Men han anså det ikke
nødvendig at våre midler var
det store målet verdig. Han var
framsynt. Og listig. Han kjendte
stridens lover. Og han etterlot seg
arvinger over den vide jord. Jeg
kan se at en telefon er plassert
i hans kiste. Stalin gir sine ordrer
til Enver Hodja. Og hvorhen fører
de andre ledningene fra kisten ?
Nei, Stalin har ikke gitt seg !
Døden lar seg overvinne.
Vi har slept Stalin selv
ut av Mausoleet. Men hvorledes
fjerne Stalin fra Stalins arvinger?
Noen av de avskjedigede dyrker roser
og anser at deres avskjedigelse
bare er midlertidig. Andre
skjeller ut Stalin fra talerstoler,
men lengter om natten tilbake til
den gamle tiden. Det er forståelig
at Stalins arvinger er plaget av
hjerteinfarkt. For hans gamle støtter
gremmer seg over den nye tiden, da
alle fangeleirene står tomme, mens
salene der dikt blir opplest, er overfylte.
Partiet har bedt oss om aldri å slå oss
til ro. La så bare noen si:
”Ta det da ikke så tungt!” Men
jeg kan ikke være rolig. Så lenge
det ennå finnes noen av Stalins arvinger til,
befinner Stalin seg fortsatt i mausoleet!
x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x

Noen av disse telefonledningene som det
refereres til med ordre fra Stalin gikk også til Norge!
Ellers synes jeg at man nesten kan erstatte
Stalins navn med Saddam Husein, selv om sistnevnte
vel fremdeles er i live. Det er paralleller.

HA EN GOD DAG !





onsdag, november 19, 2003
 
GOD TORSDAGS MORGEN !

Alf Larsen (1885-1967) var en havets
dikter. Mange ar diktene hans er
knyttet til havet selv om emnene for
diktene i bunn og grunn er noe annet.
Men alltid - havet som bakgrunn.

Diktet som kommer her gir kanskje
forklaringen på dette.


FRA FØDSEL TIL DØD VAR JEG OMGITT

Fra føsel til død var jeg omgitt av havets
veldige brus,
det gikk som en flod gjennem natten, det
stod ved dag om mitt hus
som en evig tonende klokke fyldt av all
jordens lyd,
all menneskenes lange smerte og all deres
korte fryd,
deres vilde håp og lengsler, deres hat, deres
redselsskrik.
Fra havets dybder steg det og gjenlød i
hver en vik,
i søvnløse netter lå jeg og hørte det bruse
bort,
om morgenen kom det tilbake som larm
fra en sluseport.
Det fyldte til slutt mine sanser, min sjel og
hele mitt jeg,
det brøt til slutt alle skanser, så jeg syntes
det hele var mig!

HA EN GOD DAG !
(og husk nå å sende en epost til venner og
bekjendte om dagensdikt. Takk skal du ha.)





tirsdag, november 18, 2003
 
GOD ONSDAGS MORGEN !

Tid for et engelsk dikt igjen?

Roger Woddis (1917--)

Ethics for Everyman.

Throwing a bomb is bad;
Dropping a bomb is good;
Terror, no need to add,
Depends on who’s wearing the hood.

Kangaroo courts are wrong,
Specialist courts are right;
Discipline by the strong
Is fair if your collar is white.

Company output “soars,”
Wages, of course, ”explode”;
Profits deserve applause,
Pay-claims, the criminal code.

Daily the Church declares
Betting-shops are a curse;
Gambling with stocks and shares
Enlarges the national purse.

Workers are absentees,
Businessmen relax,
Different as chalk and cheese;
Social morality
Has a duality
One for each side of the tracks.

And so it goes.

HA EN GOD DAG !





mandag, november 17, 2003
 
GOD TIRSDAGS MORGEN!

Nå som mørketiden er her kom jeg til å
tenke på karnene som ligger på havet
på fiske. En farlig jobb også i dag med
moderne trålere osv.

Her kommer et dikt til fiskerens ære,
skrevet av Claus Frimann for lenge siden:


DEN NORSKE FISKER

Ondt ofte lider den fiskermann,
som ut må fare før hanen galer,
all dagen plaske i kolde vann,
på hjem ei tenke før solen daler,
I våte trøye, snedriv i øye,
O, satt i der,
i gullkledte høye,
i annet fant!

Dogn snart går dagen, og allting lett,
når drotten ramler, og lodd ei stanser,
og kniv ei hviler på madding-brett,
og fisken opp efter snoren danser;
da spares arme
å bankes varme;
matkisten glemme de tomme tarme
som skreke før.

Så mangt nu tenker den fisker på,
mangt med seg selv nu han monne snakke:
i år skal jord-drott meg lade stå,
i år ei kastes jeg ned for bakke;
det har ei fare,
nu får jeg vare,
i år skal fogden min gryte spare
for skatt og toll.

God hustru oppe ser ut igjen;
det kvelder tidlig, og kold er stuen,
i kroken setter hun rokken hen,
i asken raker, gjør ild på gruen;
tungt opp fra stranden
inn stamper mannen,
tre våte trøyer, en efter annen,
han slenger hen.

HA ENG GOD DAG !





lørdag, november 15, 2003
 
GOD MANDAG MORGEN !

I mostsetning til den resignerte livsoppfatningen
i Dorothy Parker's diktØ Veteranen, på lørdag
sender jeg i dag dette positive og livsbejaende diktet
av Aasmund Olavsson Vinje.


FADEREN TIL DEN HEIMANFARANDE SONEN.

So må du då, min beste gut,
frå oss i verdi draga ut!
Å ja, når fuglen fjør fær på,
han prløva må
med eigne venger sjølv å slå.

For trongt du veit her heime er,
so rom for deg du ikkje fær.
Um eg var rik, du skulde ut
forutan sut
og livet sjå, min snille gut.

Den mann som alltid heime låg
og ikkje livsens lagnad såg.
han aldri såg det beste, han,
men vart ein mann
som dømde ilt um folk og land.

Den beste venen tidt eg vann
blant folk eg langt frå heimen fann.
Han stemnde sud, eg stemnde nord
på livsens fjord:
og varmt me helsa utum bord.

Me lykkja søkte båe tvo
og med kverandre gret og lo.
For same strid me kjende då
i barmen slå
det same hjarta til og frå.

So vondt er ikkje livsens spil,
som mange folk det gjera vil.
Kver strevar, stakkar, det han kan,
og syndar han,
i villa gjeng den arme mann.

Ja, livet er av Herren gjort:
det elskar godt og ærar stort.
Kvarhelst det fann den store mann,
dess hjarta brann.
Han sonen vart i huset han.

For folket alltid liksom fann
sitt eige liv i slik ein mann.
Som sol i brenneglaset skein,
han samlar rein
den eld som brenn i kver og ein.

Vel stundom fyrst han måtte døy
frå ven og kjenning, ætt og møy.
Men når han var til jordi fest,
då steig han mest.
Og mannsens minne det er best.

Gråt derfor ikkje, kjære mor!
Du guten ser er sterk og stor.
Og derfor fram han koma vil,
når han er gild,
for livet høyrer slike til.

Og vert det berre tufs og tull,
so er det gutens eigi skuld.
Og ikkje vilde eg og du
det soleis snu
at dårleg mann vann folkets tru.

For rett du veit skal vera rett,
um svipa åt oss sjølv vert flett.
Foreldres skuld – den ting er sann –
det vera kan
um sonen vert ein vesalmann.

Lat guten draga no sin veg!
Han lenge no er kyst av deg.
Av andre no han kyss skal få,
og fulla må
me gamle dette glade sjå.

Du burde vera stolt, mi mor,
for slik ein gut frå huset for.
Frå guten min og guten din
kjem gjetord inn
i hytta vår som sumarvind.

Me gode tankar guten gav,
på livsens veg den beste stav.
So mang ein son fekk grunn og gard
av mor og far,
men vit og helsa betre var.

Vel, um me åtte mang ein gut
som denne her å senda ut!
For kver sin plass seg finna vil,
når han er gild,
då livet slike trenger til.

Sjølv vesle gut med rette to
kjem fram. Når han er attåt god.
Det er vel vondt, men lite då
det stender på
for livet elskar fuglar små.

I livet gut! du gjera må
det far din ikkje kunde nå:
For du er ung og meire kan.
Din fader, han
med sine tankar inne brann.

So lever enno lenge eg,
for då er tanken min i deg.
Her er so mykje godt og stort
som vel og fort,
før kvelden kjem, må verta gjort.

For livet ligger som i band
og ventar på sin løysningsmann.
Men aldri, son min, må du tru
at eine du
kan verdi um frå vranga snu.

Kom Gud i hug! Døm syndi mildt!
og tal um nesten sjeldan ilt!
På mindre mann hogg aldri hæl;
bruk tidid vel!
og du vil døy og leva sæl.

Farvel min son! og vel du liv!
Og heim til oss imillom skriv!
Og kanskje so det lagast må
ei gong endå
at me kverandre atter sjå.

Men um det ikkje lagast so,
for det me ikkje gråta no;
men takka for kvert andardrag
me var i lag,
og venta glad ein annan dag.

Den Gud som hjelpte oss her til,
han og framleides hjelpa vil;
men um han handi av oss slær
på framtidsferd,
vår eigi skuld då visst det er.

For sorg og skilnad ingen sterk
kan gråta: slik er veikes verk.
Men alltid hjå den sterke mann
just der eg fann,
at tårer for det fagre rann.

HA EN GOD DAG !





fredag, november 14, 2003
 
GOD LØRDAG MORGEN!

I dag sender jeg et underfundig dikt av
Dorothy Parker, i gjendiktning av
Andre Bjerke.

VETERANEN.

Da jeg var ung, og blodet brant,
var løgnen løgn, det sanne sant!
Jeg red til kamp med stolte fjær:
En verden skulle reddes her!
“Kom an, krapyl!” Jeg gråt fordi
jeg bare fikk ett liv å gi.

Nu er jeg gammel: godt og slett
er vevet sammen i et nett.
“Se, slik er verden,” må jeg si,
“og klok er den som lar den gli.
Min kjære sønn, et vunnet slag
er jevngodt med et nederlag.”

Den slapphet jeg er havnet i,
har navnet Lisfilosofi.


Og derfor er terrorist selvmorderne
i MIdtøsten alltid unge mennesker mens
gamlingene sitter foran kafeene med sine
vannpiper og diskuterer.

HA EN GOD WEEKEND !
Håper det ikke blir noen terrorist
handlinger i helgen.----





torsdag, november 13, 2003
 
GOD FREDAGS MORGEN !

Arnulf Øverland er en av mine favoritter.
I dag sender jeg hans dikt


LOVEN

Din gjerning skal vidne for dig. Din høyre hånd
skal ikke visne i hansker og gylne bånd!
Hold ordet hellig, ti vit at ordet er ånd!

Vi reiser tomhendt en dag! Du skal også avsted.
Berike ditt hjerte, så du kan ha noget med!
Vær tro mot din ungdom, så du kan gå bort i fred.

Noget er større enn dig. Der er bjerge med sne.
Der er dyrere ting enn dit liv. Du skal kjempe for det!
Men du skal ikke trampe på dem som er sunket i kne!

Du eier ikke din bror.
Du skal ikke eie din nabos hjem og jord!
Du skal dele med nogen, når du har dekket ditt bord!

Du skal ikke elske alle, det volder besvær,
Men tenke så langt du rekker på dem du står nær.
Og for din egen skyld skal du holde en annen kjær!

Hedre din mor og ditt barn, at det hedrer sig selv,
Så ikke ditt barn blir en feig og forsiktig trell,
Og han ikke må leve altfor lenge og vel!

Du skal ikke still dig opp ved den rikes grind!
Han åpner sin kjøkkendør. Du skal ikke gå inn!
Du skal ikke selge sannhet. Den er ikke din!

Du skal ikke dømme den som er sunket i slam!
Du skal si til ditt hjerte: Denne gang var det ham.
Og så kan du bøie ditt hode i sorg og skam.

Du skal ikke bære sverd under hvite klær!
Du skal ikke si: Jeg er skyldfri! Si hvem du er!
Klædt eller naken røber du ditt begjær.

Du skal ikke selge for penger din nestes brød!
Du skal ikke forrråde ditt hjerte og ikke din elskedes skjød!
Du skal dø, når du volder død!

Litt av en "skjennepreken" men også noe å
tenke på.

HA EN GOD DAG !





onsdag, november 12, 2003
 
GOD TORSDAGS MORGEN !

Beklager gårsdagens problemer med
tjeneren som ikke fungerte skikkelig.
Nå er det i orden igjen.

Det finnes vel ikke en finere lyriker i
Norsk diktning enn Olaf Bull (1883-1933).
Hans billedbruk er uovertruffet og selv
om språkbruken nå synes oss
"gammeldags," så vil man sikkert likevel
nyde hans dikt.

Her kommer et av mine favoritt dikt fra
hans hånd:

METOPE.

Deg vil jeg ømt i rytmer nagle fast!
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!
Du solbevægede sværmerske! Med panden
pikelig vendt mot kveldens bleke guld,
vender du mildt en himmel mot en annen,
likesaa lys og øm og løndomsfuld!
Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til ẽt: at hugge ind
i mindets trodsige sten en myk metope
over dit vare, omridssømme sind!

Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter
til sommersjøens luftige bølgesprut!
Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter
sin tonende grændse altid længer ut!
Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake
bak rødmende lunde, gyldne kirkespir-
og luftens lysende bølger synker svake,
som bækker af sol fra bjærgene, som blir!

Aaserne blaaner. Stjernerne er nære!
De sidste skyer skynder seg hjem tikvelds!
Engen har andagt – op af luftens fjære
stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,
aander en vind i rugens sølvgraa pels!
Gjennen dit blik en varm og dyp
beaanding-
midt i et mulm af blaat kan øiet faa
et drivende stænk, en fugtig glans af
honning,
og stille spør jeg dig “Ven – hvad tænker du paa?”

“Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg
ikke faar lov til at leve-
paa modne marker, som bruser av korn
uten mig!
Paa rørende, lette smaating: Aks som
knækkes,
veier i sjøen, bleke seil derute,
bølger, som strømmer mot stranden uten
mig!
Hverdagen,ven, som mildt blir ved bak
graven,
tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,
kommende kvelder her i sommerhaven,
uten mit sind mot dit, tænker jeg paa.

Det hele fylder mit øie som en taare,
jeg, ensom og angst og arm, skal graate
snart!
Alle de ting, som nu ikveld er vore - -
om faa, berusende aar staar stunden fore,
da taakerne glir, og øiet kan se klart!
Aa, elskede, se, hvor dyp og sort en fjære!
Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!
Mon rædselens kveld er fjærn, da vi skal
være
en styggere strand end den, forladt af alt?

Allikevel er det et sødt og saligt under,
at engene her, med korn og krat og trær,
og bjærgene bak, saa dypt som blikket
bunder,
dugges saa sødt af vaare smaa sekunder - -
bare den bjærken dếr, hvor vor den er!
Og skigarden da! Den gamle redskabsvogn
ligger i græset støt, og stadig staar
de svære hesjestængerne op i rognen,
og grøften er grøn som før, i alle aar!

Aa ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,
vilde jeg bli til vangen her, med hø,
til bjærken der, med stjernerne i, og bjærget,
bare for slik, paa annen vis, at værge
den hellige haven vor, for dẽt: at dø - - !
Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at
trykkes
er snart det eneste glimt af haab, jeg vẽt –
den hastige, hete straalestund, det lykkes
at vække i mig en annen evighet !”

Og jeg, en levende mand, paa jorden
hjemme,
en tydelig mand af kjød, fra taa til top,
kan, svimmel og sky, i favnen min
fornemme,
noget, som bare er blik og sind og stemme,
i smertelig angst og anelse løst op!
Du ensomme ! Alt, jeg kan, er stumt at
stryke
dit duftige haar, med haanden din i min –
og, øie til øie saan, staar Pan og Psyke
foran et hav af korn, i stjerneskin!


HA EN GOD DAG !





tirsdag, november 11, 2003
 
Data problemer!





mandag, november 10, 2003
 
GOD TIRSDAGS MORGEN !

Mange er de sanger og dikt skrevet til
Norge's ære. Ikke alle er like gode slik
som det som følger her, hentet fra Skolens
Sangbok fra 1945. Alt om og for Norge var vel
god fisk den gangen.
Her kommer Rolf Hiorth Schøyen's

VÅRT NORGE.

Jeg vet et land så langt mot nord,
et land med vidder, fjell og sjø,
hvor stormer går fra ø til ø,
og vinterskogen rimkledd gror.

Jeg vet et land av sten og muld
hvor havet vasker klippens vegg,
mens solen ler i gran og hegg
og i de modne akrers gull.

Det er det lang hvor vi ble født
i suset av den dunkle skog,
hvor tonene fra øks og pløog
fortryllet har hverandre møtt.

Og hver gang skogen skyter blad,
det er som selve luften kvad:
Jeg vet et land hvor heggen står
og venter deg med blomst i hår!

Jeg vet et land, en egn, et hjem,
en have under isens brem.
Jeg vet et land så langt mot nord
hvor stormer slår og blomster gror.

Men i alle tilfelle:
HA EN GOD DAG !




 
GOD MANDAG MORGEN!

Jeg synes det kan passe bra å begynne uken
med et "lettsindig" dikt og velger derfor
et av Herman Wildenvey.

TUNGETALER-IDYLL.

Det hender så mangt nuomstunder.
Selv Buskeruds amt er blitt hendelsesrikt
Det hender, at verden går under
i dette berømte distrikt.
Det er sant. Det er slett ikke dikt.

Ja lammene, brødrene, Buskeruds, Guds,
skulde hentes forleden fra Buskeruds smuss,
skulle op i det blå
og på gullgater gå,
for Immanuel stå
og på gullharper slå
i sin fineste himmelske puss.

Ti Herrens herold, det var feieren Horgen,
ja feieren Horgen var Herrens herold.
Han talte i tunger kveld til morgen
i moll:
O gid du var varm eller kold.

Men lunken du er, og fordi du er lunken
jeg lukker dig ut av min munn,
så taler den herre, og sitt ikke sunken
i synd og skarn,
men bli nu hans barn
og kom som du er denne stund
Ja mett dig med ånden og nåden og ordet,
ti da skal du også få sitte ved bordet
og istemme koret
som jubler mot himmelens bo:

Der skal jeg treffe Sarah, som lo,
Rahab, den skjøge fra Jeriko.
Abraham, Isak, Jacob og Loth
og alle de andre, som manna har fått.


Broder Horgen står stolt med et gudelig flir:
Jeg er Frelserens rør,
og Gud vet, hva jeg si’r,
og Gud vet hva jeg gjør,
men jeg gjør da ved Gud, hvad jeg bør,
mine brødre i Kristo.
O tristo å misto tilsisto,
tilsisto mefisto likkisto!

I salen det runger:
O Gud være lovet, han taler i tunger.
Og piken Malurtha, som ramler i kne,
bekjenner:
I natt lot jeg Ferdinand Smed
ete av kunnsapens tre.
O venner,
O ve,
be!

Og fluksens var feieren Horgen ren,
og frem han trén
og hans øine skjén
som på én,
der er født til å kaste den første sten.

Og piken Malurtha, hun har ham med ett
ved sin syndige side.
Og tårene rinner i anger og kvide,
men rinner allikevel lett.
Så lar han i lønn
begge de bedende hender glide
nådig ned der hun er syndig og skjønn,
blidt over lenden og litt over leggen.

Da hviner en stemme: Se skriften på veggen,
imorgen skal verden forgå!
Forsamlingen segner
og sukker og blegner,
Og Horgen blir henimot blå.
Ja venner, vær rede, han kommer i morgen,
så sant det er sant, at du så det, du så,
sa Horgen!

De bad hele natten og mumlet og mol,
Og Horgen og hundrede andre talte,
enkelte kaklet, og andre gol,
eftersom tungene over dem dalte.
Dommedagsfrasene fløt som en flom,
og kjerringer gjemte sin synd under sjalet
og ventet på morgenens dom.
Og morgenen kom.
og buntmaker Frisak, som eiet lokalet,
beorderet sin tumpleplass tom.

Og buntmaker Frisak blev streng og sa:
Kom ut herifra!
Jeg har svenner og brensel og alt å betale,
og natt og da’
kan de ikke få bo i lokalet.
Du dåre! sa Horgen. Du stamper mot brodden
og spotter mot sverdet,
din sjel er forherdet
og lunken og lodden
og oprykt med roten og to ganger død.

Ja, dåre, dessverre,
Det er ikke oss, men Vårherre,
du nekter å huse i nød.
Men våkn, du som sover,
og to dig ren,
ellers hugges du over
og settes på helvedessten.

Men buntmaker Frisak stod stille og sa:
Undres, hvor svennene mine blir a’.
Og derpå tok gamlen et skrå
og mumlet saktmodig omtrent som så:
Jeg gjør ingen mann fortred,
det, jeg vet.
Og hos Abraham, Loth og Isake
blir det nærmest blott en bisak,
om jeg ikke kommer med.

HA ENG GOD DAG !





fredag, november 07, 2003
 
GOD LØRDAGS MORGEN OG GOD WEEKEND.

Ragnvald Skrede har skrevet et dikt om livet
og Besseggen. Det er litt av hvert å undre
seg over i diktet, men selv er jeg uenig i
konklusjonene - slik jeg ser det.
Jeg synes livet er DEILIG.

BESSEGGEN

Livet er som å gå Besseggen:
Syner som blankaste barndomsdagar
og kveldsfreden god etter fullførd vandring
eller avgrunns djup
ventar deg etter som alt er laga

Livet er som å gå mange Bessegger
for livet er ein draum
livet er ei rekkje draumar:
Du kan ferdast i lavande paradislundar
og vakne i gru på det ytste skjer
Du kan segle i svartnande vitlausfart
mot kimande krasande undergangen
og vakne i skogsus på Fredens øy
Gong på gong.

Livet er blodig og sælt
sigrar og tap og nye planar
nye Bessegger nye Bessegger
Alle dine voner
kneggjar som hestar mot Jorsalferd
kvar gong kvar gong.

Det er livet å gå Besseggen.

Jeg sprang ned Besseggen engang i nydelig
sommervær. Fin tur.

HA EN GOD DAG !





torsdag, november 06, 2003
 
GOD FREDAGS MORGEN!

Det er enkelte dikt som har en slik voldsom
gjennomslagskraft fordi dikteren har evnet
å si med få ord, sannheter som er viktige
for oss alle. Et av disse diktene er
TUNG TIDS TALE av Halldis Moren Vesaas.

Det heiter ikkje:eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
bare di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål. strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

AMEN - til ettertanke.

HA EN GOD DAG!





onsdag, november 05, 2003
 
GOD TORSDAGS MORGEN!

Idag sender jeg et merkelig lite dikt
som har sin egen sjarm.

André Bjerke.

DET SYNGENDE EGG.

Det skjedde en natt
i søvnens kaotiske billedstrøm
at et bilde sprang ut og forløste min drøm
som rosen forløser et tornekratt,
og det er den vakreste drøm jeg har hatt.

Jeg var i et land
hvor stillheten er som av vann under vann.
Gjennom skygger og skum
var jeg nådd inn til forventningens rom,
der stunden er svanger
med usette bilder og uhørte klanger.
Det hvisket i tausheten: Nu vil det skje!
Så hevet jeg blikket. Og så fikk jeg se.

Der – som en ball spretter ut fra en vegg –
Spratt det fra mørket et syngende egg.
Gjennomsiktig og lett som en duft
danset og sprang det
som på usynlige gulver av luft
foran mitt blikk,
og likesom innefra plommen sang det.
Egget var dirrende fullt av musikk!

Det sang som en siriss:
"Fang det! Fang det!"
Jeg grep med et hugg
for å holde det fast.
Jeg rørte ved hinnen. Og hinnen brast.
Det lød som et slag mot gongonger av dugg….
Det brast:
og lyden av stanset flukt
rant ut som saft av en åpnet frukt.

Jeg sto i et gys
med hendene badet i syngende lys.
Jeg våknet forvirret. Hva hadde jeg møtt?
hva var det jeg nettopp forsøkte å gripe?
Nu grep jeg om mørket. Mitt rom var dødt
og bare belyst av en månestripe----

Merkelig og faksinerende.

HA EN GOD DAG !





tirsdag, november 04, 2003
 
GOD ONSDAGS MORGEN !

Jeg fikk lyst til å sende et nydelig lite
dikt av ordets mester fremfor noen-
Arnulf Øverland. Det er nesten en
folkevise stemning over dette diktet.

EN LITEN VISE.

Om kvelden når det mørkner og alle går til ro,
da stenger jeg for stall og for låve,
og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo,
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke å få tiden til å gå,
for i de lange netter da lenges jeg så,
da har jeg ikke sinn til å sove.

Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
så sort og alvorlig er ditt øie.
Da banker vel ditt hjerte men hvorfor det slår
det vet du ennu ikke så nøie.
For ennu har vel ingen fått komme dig nær,
men over stolen henger dine fattige klær,
ditt skjørt, og dine strømper og din trøie.

Det mørkner over veien og høsten stunder til,
og tåken den tetner over enge.
På stiene i skogen
har mangen en gått vill,
og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke komme i aften, lille venn,
Så send et bud og si mig, når kommer du igjen?
Jeg har ikke sett dig på så lenge!

HA EN GOD DAG,
og husk å la andre få vite om dagens dikt.blogspot.com





mandag, november 03, 2003
 
GOD TIRSDAG MORGEN!

Da jeg var liten gutt og mor leste
"Eventyret til Ellen" gråt jeg alltid.
Diktet var så trist for en liten guttunge.

Herman Wildenvey's:

EVENTYR TIL ELLEN.

Du kjære, lille pike, som ligger og skal dø,
la mig dikte dig et eventyr - det siste.
Du skal snart få seile, seile på en stor og ukjendt sjø.
Og din båt skal bli din blomsterhvite kiste.

Og så lander du langt henne under himlens palmekyst,
hvor den minste vekst er skjønn som hele verden.
Og en vogn av diamanter kommer rullende så tyst
og henter dig til gullgateferden.

Og himlens hester traver med dine dyre lille vogn,
og gull og stener gnistrer under perleportens bue.
Og du tror det er en kirke i St. Peters eget sogn,
når du skuer himlens fattigste og allerminste stue.

Og himlens himmel bølger som et silkehav omkring,
og nye stjerner leker snedriv gjennom kvelden.
Og blomsterskoger suser. Og små englers palmesving
vifter duft til dine sanser, kjære Ellen!

Og mot silkehavet seiler du i båt av blomstertre
Ballongene går rutefast på himmelhimlens leder….
Men jorden vil du aldri, nei aldri mere se,
når den blinker som en stjernelill så syndig lang fra eder.

Tenk deroppe, lille pike, skal du også møte Gud
og leke gjemsel i hans store kjoles folder.
Og en yndig liten palmegren, som nu idag sprang ut,
du så glad i dine englehender holder….

Og i himlen, hist i himlen skal din barndom aldri dø,
og eventyret der, det blir ingen gang det siste.
Men det ene, du kan huske fra ditt jordlivs lille sjø,
er vel angsten for den blomsterhvite kiste…..


HA EN GOD DAG!









 
GOD MANDAG MORGEN!

Etter en fin helg sender jeg i dag og i morgen
et par dikt av Herman Wildenvey.
(Foresten: Et deilig navn for en dikter.
"Wildenvey" - poetisk - og unektelig
bedre enn Portås, som var hans fedrnavn.
Av en eller annen grunn høres ikke
Herman Portås så veldig "dikterisk" ut.
Men Wildenvey - joda!)

I dag sender jeg et av de mere sombre
diktene hans - fordi det er høst og vinteren
er på vei. Diktet sendes til minne om Bjørn Gj.
som vi alle savner.

SUSET I SKOGEN.

Er det sus i løv og bar
gjennom høstens skog
åndedrag av liv som var?
Eller er det sus av vinger,
som mot døden drog?

Fugl, som ferdes mellem trær
både høst og vår,
kan du si mig, hva det er,
som blir sagt, når dette suset
gjennom skogen går?

Ingen kommer vel ifra
denne trollmusikk.
Den kan sinn og sanser ta,
når den over skogen senker
sær og skjønn mystikk.

Jeg har selv så mangen gang
mangen høstens dag
hørt på skogens orgelsang
som den tempelhellig tonet
ved hvert vindens drag;

Ånders hvisken veller frem
som en salmesjø:
Jorden var vårt siste hjem,
høsten var vår siste glede,
men vi måtte dø.

HA EN GOD DAG.




Home | Archives

Powered By Blogger TM
  right lapel